Dette vitnesbyrdet forteller noe om hvordan tilsynelatende alvorlige psykiske lidelser kan ha sin årsak i egen eller familiens involvering i det okkulte. Der sannheten når inn om hva som forårsaker plagene, kan mørkets festningsverk falle. For Jesus er stadig sterkere enn mørkets fyrste.
Bilde: Unsplash
Det følgende vitnesbyrdet er å finne i boken "Mellem Kristus og Satan" (1973) av Kurt Koch. Han skriver (s. 151; min oversettelse):
"Det var i Hessen i 1938 at jeg hadde en av mine mest minnerike opplevelser som sjelesørger. Under en møterekke der kom det en mann fram til meg for å få lettet sin samvittighet. Han tilfelle var så typisk at jeg umiddelbart kunne fortelle ham at enten han eller hans familie måtte ha drevet med okkultisme. Det innrømte han åpent, og hans videre bekjennelse gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg bryter ikke her min taushetsplikt, for han ga selv beskjed om at jeg måtte videreformidle hans erfaringer, slik at også andre kan bli advart imot okkultismens farer.
Allerede som barn hadde denne unge mann lidd av depresjoner, han gikk med selvmordstanker og hadde andre psykiske vansker. I tidlig alder hørte han lyder om natten og så tidvis spøkelsesaktige skikkelser, som lagte raslelyder og pipelyder. En psykiater ville kanskje diagnostisere disse opplevelsene som en nevrose, men det ville ikke forklare årsaken. De jeg gikk i gang med å undersøke slektens historie, fant jeg fram til kilden.
Den unge manns oldemor hadde dyrket magi. Hun hadde helbredet både mennesker og dyr ved besvergelser. Dessuten hadde hun tilhørt en spiritistisk sirkel, som søkte omgang med avdødes ånder. Det var hennes kontakt med det okkulte som var grunnen til familiens tragiske skjebne.
Oldemorens magiske aktiviteter var gått i arv til hennes sønn og datter, som også hadde drevet trolldom overfor mennesker og dyr ved hjelp av 6. og 7. Mosebok. De hadde også hatt forbindelse med de døde og spådd ved pendel og kortstokk. De døde begge på en forferdelig måte. (...)
Barnebarna gikk det ikke bedre med. En av jentene hadde vanvittige anfall hvor hun kastet rundt på møblene eller la seg ned i gaten og skrek høyt. Hun ble innlagt på sykehus. Et annet barnebarn hørte bankelyder om natten og var i så stor emosjonell ubalanse at hun en dag drepte både seg selv og sine to barn ved å dra dem begge med seg utenfor en stup. Et tredje barnebarn ble medium ved spiritistiske seanser. Også han led av paranoia (forfølgelsesvanvidd), og endte på psykiatrisk sykehus.
Blant oldebarna var det en jente som fortsatte tradisjonen med å spå i kort og lese fram besvergelser. Hun døde ganske ung. Henns familie hevder at hun går igjen i huset som bankeånd (poltergeist). Det var en bror av denne jenten som oppsøkte meg. Han sa at han var helt overbevist om at alle de forferdelige psykiske lidelser i hans familie kunne spores tilbake til dens kontakt med det okkulte. Det hele er en virkeliggjøring av den straff for synd som omtales i forbindelse med det andre bud: '...som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg' (2. Mos 20:5).
Dette er ikke et enestående tilfelle. Under mitt misjonsarbeid har jeg hørt mange lignende familietragedier i samtaler med mennesker. Det er sørgelig å se hvor liten kjennskap det er til Satans makt blant psykiatere og kristne sjelesørgere. I den atmosfære som nåtidens rasjonalistiske tankegang skaper, tas det så lett på disse ting som om de ikke finnes. Men hvis vi virkelig ønsker å hjelpe mennesker må vi ta de sataniske krefter på alvor. Mennesket befinner seg midt i en kamp mellom Kristus og Satan. Den som betrakter Satan bare som en mytologisk skikkelse med hale og horn, gjør en stor feiltakelse og bidrar til å gjøre det mulig for den onde uhindret å fange mennesker i sine garn og pine sine ofre. Det farligste området innen den sataniske forførelse er magien, fordi det er her mennesker bevisst tar del i Djevelens verk, selv om han ofte gjemmer seg bak et slør av fromme ritualer.
Gud skje takk og lov at Satan ikke har siste ord i denne saken. Jesus Kristus kom for å tilintetgjøre Djevelens gjerninger (1. Joh 3:8). Vi har en mektig fiende, men en allmektig venn (...) Herrens hånd er mektig i alle situasjoner, selv dere et menneske er blitt ført inn i en direkte avhengighet av Djevelen ved å involvere seg i det okkulte. Dette framgår av den overfor nevnte fortellingen, om denne unge mannen. Kristus ga han både glede og frihet. Mørkets festningsverk falt for seierherren fra Golgata. Jesus Kristus er også i dag verdens frelser.
