I denne talen forteller forkynner Curt Westman om det å handle i tro. Her kan du se hele talen og lese et lite utdrag.
Talen ble holdt i 2020 og er hentet fra Logos-podden. Videoene ser du under.
Del 1
De to spor på troens vei
"Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket", Matt 18:1-4.
"Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige", 1. Kor 13:11.
Dette er de to spor på troens vei, forklarer Curt Westman i denne talen. Slik jernbanen har to parallelle skinner, slik må disse to sporene være den vei vi går på i etterfølgelse av Jesus.
- Det ene sporet forteller oss at vi er som barn. Vi lever i avhengighet, tillit, og håp. Vi regner med at far kan løse alt.
- Den andre sporet viser til at vi skal legge av det barnslige. Det skal skje en naturlig modning som kristen. Vi skal fortsette å leve i samfunn med Gud. Vi skal ikke bare ta til oss en god og sunn lære, men også leve med Gud. Det som lever vokser.
Kort sagt: Det er forskjell på å være tillitsfull som et lite barn og på å være barnslig.
Bilde: Såkornet.no / Unsplash
Dagens fariseisme
Han viser videre til at det finnes fariseere i kristenheten også idag, men de skjuler seg. Om de skulle sagt akkurat det samme som fariseeren i lignelsen om tolleren og fariseeren ("Jeg takker deg, Gud, for at jeg ikke er som den tolleren der"), så ville de raskt blitt avslørt.
Derfor ikler de seg "tollerens kåpe". Idag sier fariseeren: "Det er ingen som er så syndig som jeg". Dette er likefullt fariseisme.
Mange er fornøyde med å ha teologien i orden selv om de i sitt daglige liv ikke omgås med Gud, eller har en levende forbindelse med Frelseren. Men Jesus sier at veien til livet er smal, og at det er få som finner den. Det står i Bibelen at vi må miste oss selv for å komme gjennom (Matt 16:21-26). "Han skal vokse, jeg skal avta", sa døperen Johannes.
Fristelsen til å bli noe spesielt
Noen menigheter er i en annen ytterkant. De lokker med at "du skal få gjøre noe veldig spesielt i Guds rike". Ja, det er noe sant i dette. Gud har en unik plan med hver enkelt sitt liv. Men det å tro at vi skal bli spesielle er en kjødelig avvei! Vi er da på vei til å vokse bort fra han som er hodet, Kristus.
Nei, vi er ikke spesielle, men vi har en veldig spesiell Gud. Vi skal ikke bli større enn de andre brødrene.
Men vi skal heller ikke falle i den andre grøften. Vi skal ikke bli så opptatt av vår synd og skrøpelighet at vi mister gleden og friheten i Kristus. Det står jo i Bibelen at vi har seier, og "Dette er den seier som har seiret over verden, vår tro". Det handler ikke om at vi presterer å tro, men om han vi tror på!
Det er ikke lett å snakke om seier i fellesskap hvor motløshetens ånd råder!
Bilde: Såkornet.no / Unsplash
Et annerledes rike
I Guds rike seirer vi ved å ha en tjeners sinn. Spør et barn hva som er hans drøm. Ikke mange svarer: Jeg vil bli en tjener, en som gjør en forskjell for andre.
Jesus sier at om vi ikke omvender oss kommer vi ikke inn i Guds rike. Når Jesus sier at vi må bli som barn, sier han ikke at vi må bli barnslige. Han taler om et helt nytt liv; om en helt ny holdning; et helt nytt mål, hvor vi blir avhengige av Gud.
I dagens kristenhet framstilles det ofte som at veien til livet er så enkel å gå på. At det ikke er så nøye hvordan vi lever. Men sannheten er at det er noe som må legges av. Det kristne livet innebærer forsakelse.
Å stå i veien for Jesus
Vi leser: "Men Jesus kalte dem til seg og sa: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem", Luk 18:16. Her ville disiplene hindre at barna skulle forstyrre det gode arrangementet, men på denne måten stod de i veien for det som var Jesu vilje. "Hindre dem ikke!"
Vi må passe oss for at vi ikke i vår åndelige iver står i veien for det Gud vil. Vi gjør mye ut av vane og tradisjon, snarere enn ut av bibeltroskap. Det er forskjell på tradisjonstroskap og bibeltroskap.
Noe av det vi gjør og tenker ut ifra kristen tradisjon er bra, andre ting er menneskebud. Vi skal be om å bli løst fra dette. Vi trenger at Gud åpner øyne og hjerte for de muligheter som finnes idag! Vi må lære oss å handle i tro, ikke etter egne følelser.
Dette er noe av det som kommer fram i første del av talen. Se del 1 øverst.
Del 2
Et ben i verden og et ben med Gud
I del to av talen begynner Curt Westman med å sitere fra 2. Kong 13:14-19. Det handler om en konge som søker hjelp fra en Guds profet - fordi kongen er i nød. Men når tidene er gode lever han uten Gud. Kort sagt: han lever med et ben i verden og et ben med Gud.
Slik må det ikke være for oss. Den som lever slik får ingenting. Man får aldri oppleve Åndens kraft og lys. Man får heller ikke oppleve verdens glede fullt ut, fordi samvittigheten kommer i veien. Satt på spissen: «Om du ikke skal leve for Gud, lev fullt og helt for verden!» Sats heller på en kortvarig nytelse i synden og det verden har å gi. Selg sjelen for en kortvarig nytelse og gjør det bevisst.
Eller ta et oppgjør og si: Jeg er rede til å forsake ting som jeg egentlig har lyst på, men som ikke gagner mitt åndelige liv.
Veien til selvbedrag
Et dobbeltliv fører først til at man bedrar de andre. Men over tid ender man opp med å bedra seg selv. "Renhetens due må vike plassen for urenhetens ravn".
Mange som bekjenner den kristne tro kommer aldri lengre enn dette. De søker bare Gud når de er i nød. De vil ikke velge bort Gud, men er heller ikke rede til å stride troens gode strid. "Man vil ikke tråkke bedrageriets heslige slange under troens og sannhetens hæl".
Da kjenner man heller ingen annen glede og trygghet enn den som kommer av ytre omstendigheter.
Vi må lære oss å handle i tro
Profetens budskap til kongen i historien nevnt over (2. Kongebok 13) er et budskap om frelse i en fullstendig håpløs tid: Om seier over Israels fiender! Kongen gleder seg over dette løftet, men han er ikke ute etter å tjene Gud, - bare å få hjelp. Dermed kan han unndra seg sin Gud når han opplever at "faren er over".
Dette minner oss om kristne som kommer til tro på Jesus, men som dernest slår seg til ro med at "nå er faren over" - og så unndrar man seg det å leve med Gud. Illustrert her i teksten: Han slår med pilene tre ganger, men så gir han seg.
Curt Westman forteller i talen om hvordan denne fortellingen ble avgjørende for ham selv i en periode hvor han hadde tanker om å slutte i sin forkynner-gjerning. Men han forteller: "Det er farlig å handle før man får Herrens marsjordre, men det gikk opp for meg at det er like farlig å slutte før Herren sier: Slutt!"
Han fikk frimodighet til å fortsette sin gjerning!
Bilde: Såkornet.no / Unsplash
Vi forventer for lite av Gud
Vi forventer for lite av Gud, understreker Curt Westman i talen sin.
Vi søker ofte bare hjelp med det som er vanskelig i livet. Men Gud vil føre oss videre. Han vil åpenbare sin godhet og nåde. Han vil åpenbare sin allmakt. Vi skal gå videre med Gud når vi ikke er i nød. At vi ikke begjærer mer av Gud enn vi gjør avslører vår likegyldighet.
Når vi ber frimodig kommer tvilens stemme og sier: "Du kan jo ikke be slik! Kan du vel?" Nei, spørsmålet er heller: "Han som har gitt løftet, står han ved ord?" Kongen var lydig og handlet etter profetens ord så lenge han var i nød. Men når han hadde fått løftet, tørstet han ikke mer.
I Jeremia 33:3 står det: "Rop på meg, så vil jeg svare deg og fortelle deg store, ufattelige ting som du ikke kjenner til". Gud holder det han lover! Guds ord er sant!
De to avveiene
Curt Westman understreker at det er sant at herlighetsteologi er farlig. Dette er ikke korsets evangelium. Gjerningslære, og strev i menneskelig kraft og visdom er også farlig. Men vi må da også legge til at resignasjonsteologi og motløsthet er like farlig og tragisk. Likegyldighet og egenrådighet er ødeleggende for troen.
Det er alltid farlig når våre egne tanker kommer i sentrum.
Dette gjelder enten vi ender opp med å danse rundt gullkalven eller om vi lar de ytre omstendigheter ta motet fra oss. Begge deler er like mye synd. Hvis du tror at Gud er sann og at han mener det han sier, så må du stille deg selv til disposisjon. "Våg store ting for Gud! Vent store ting av Gud!"
Bilde: Såkornet.no / Unsplash
Gud kjenner oss!
Gud kan bruke oss akkurat som vi er. Han vet hvem det er han har kalt. Vi kan minne Gud om hvor skrøpelige vi er. Da sier Gud: "Tror du ikke jeg vet det?"
Men dette er jo det vidunderlige ved evangeliet! Gud er den som har gjennomskuet oss fullt og helt, og likevel kaller han oss til tjeneste. Tenk å være gjennomskuet og elsket!
"Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror", Ef 1:17-19.
Ransakende spørsmål
Så må vi spørre oss selv:
- Kan jeg med min vantro og likegyldighet begrense den gjerning som Gud vil gjøre i mitt liv?
- Tror jeg at det gjør noen forskjell om jeg adlyder det profetiske ord eller ikke?
- Prøver jeg bare å være en troens gjører når jeg er i nød?
- Hva vil det si i mitt liv å "fortsette å slå på marken" når man ikke vet hvorfor man skal gjøre det, men bare fortsette fordi Gud sier det? (jf. 2. Kongebok 13).
Ingenting i Guds rike er meningsløst. Tenk om kongen hadde "slått på jorden" flere enn tre ganger? Tenk hva det ville betydd for nasjonens framtid! "Han fikk meget, ja, nettopp så meget som han hadde tro til i den avgjørende stund." Men han fikk ikke det Gud ville gi han.
Fortellingen fra 2. Kongebok 13 er et ransakende skrift! Tror vi at Guds kraft kan være virksom i oss, eller tror vi at vi skal konkurrere om hvem som er mest syndige? Ja, vi skal leve i lyset så vi ser vår synd. Vi skal la loven og ordet ransake oss, ellers har vi ikke bruk for evangeliet, men vi skal også huske på hvilken kraft som er virksom i oss! Det kan sies slik: "Gud gjør så mye for oss som han får lov til å gjøre".
Fortsett den gode strid!
Den som kun ser det som vårt kroppslige øye kan se, han ser heller ingen mening i å lyde Herrens befaling, og gjøre det helt til Herren sier stopp!
"Guds bekk er full av vann". Guds bank går aldri tom fordi du har brukt for mange av Guds løfter.
Åge Samuelsen sang om det at Gud fyller de tomme kar:
"De hungrige Han metter, og den svake kraften får,
mismodige blir fylt med seierssang.
De blinde ser, de døve hører og de lamme går,
de bryter ut i jubel gang på gang.
Guds nådegaver deles ut til dem som intet har.
De nyter frukter i fra Kanaans land.
Fra helligdommen oljen flyter til de tomme kar,
og ilden setter hjertene i brann."
Video: YouTube
Jeg trenger alt og Han har alt å gi. Vær frimodig! La Gud slippe til i ditt liv. Om Ånden viser noe i ditt liv som må gjøres opp eller tas et oppgjør med, så gjør noe med det.
Dette er noe av det som kommer fram i siste del av talen. Se del 2 over.
