Dag Risdal: Vekkelse og åndskamp

    Dag Risdal: Vekkelse og åndskamp

    I boken «Åndskampen i himmelrommet» (2001) skriver Dag Risdal om vekkelse og åndskamp.

    Bilde: Unsplash

    Her er noen utdrag fra kapittelet.

     

    En vekkelse er en Guds gjerning

    Han skriver: "En sann og sunn dyptgripende vekkelse er en frukt av Jesu forsoningsverk på korset! Noe annet kan ikke være mulig. Vekkelse er et under fra Gud og den kommer ofte som en overraskelse. Vekkelsen har mange ganger kommet når folk slett ikke ventet på den".

    Her poengteres det at det kanskje har vært mennesker i bønn i årevis uten at noen visste om det. Enkelte ganger kommer vekkelsen når det ser som mørkest ut - åndelig sett.

    Dag Risdal skriver: "For Gud er underets Gud. Han velger den han vil og bruker den han vil. ‘Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn’, Rom 9:16".

     

    Vekkelsens åndsmakt

    I kapittelet gjennomgår Dag Risdal eksempler på vekkelser i nyere kirkehistorie. Her nevnes både Martin Luther, Hans Nielsen Hauge, og Carl Olof Rosenius.

    Om Hans Nielsen Hauge skriver Risdal det følgende: "Han var ikke særlig skolert. Språket i hans skrevne prekener virker tungt på oss, en opphopning av knudrete setninger. Vi kan bli overrasket over at disse prekener fikk slik en virkning på samvittigheten hos folk. Men gjennom vitnesbyrd fra hans samtid får vi inntrykk av at forkynnelsen til Hans Nielsen Hauge må ha vært preget av en sterk vekkende åndsmakt. Den slo ned i samvittigheten.

    I vekkelsens tider gjelder ordet: ‘En mann stod fram, utsendt av Gud...’, Joh 1:6. Gud bruker det han vil og den han vil."

     

    Det stakk dem i hjertet

    Et poeng som går igjen er det følgende: "Vekkelse er ikke menneskeverk! Vekkelsen kommer fra Gud, i Guds nådetid. Det er Gud som må oppløfte sin røst og anrope den enkelte: ‘Våkn opp!’"

    Det er nemlig bare Gud selv ved sin Ånd som kan virke en sann vekkelse. Dag Risdal skriver: "Det er bare Den hellige ånd som kan tale så sterkt til hjerte og samvittighet at det skjer en vekkelse. (...) Det er ikke forkynneren som skal overtale, men det er Ånden som skal overbevise: ‘Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom’, Joh 16:8. Det er vår synd som er vekkelsens tilknytning: ‘Det stakk dem i hjertet’, Apg 2:37".

    Sann vekkelse bryter på i den enkeltes liv og i forsamlingen når Ordet får personlig adresse: "det vil si når Guds ord får tiltaleform, slik Natan forkynte for David: ‘Du er mannen!’ 2. Sam 12:7. I slike tider erfares Guds ord som en ild og lik en hammer som knuser berg (Jer 23:29). Da blir vi ‘nådeløst’ utlevert til Herren i hans ord".

     

    Kjennetegn på vekkelsestider

    Vekkelse i bibelsk og åndshistorisk sammenheng har flere kjennetegn, og disse nevnes summarisk i det nevnte kapittelet. Der står det:

    "1) Det er syndenød – en nød i samvittigheten over å ha møtt Den hellige Gud (Joh 16:8-10)
    2) Det er frelsesfryd – barnekårets Ånd. Gjennom ordet om korset har en fått åpenbart Jesus som sin personlige frelser (Gal 4:4-7 og Ef 1:3-7)
    3) Det skapes vitnetrang i hjertet til å peke på Jesus som frelser for andre: ‘For vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt’, Apg 4:20
    4) Herren oppreiser i vekkelsestider hyrder og veiledere, Apg 11:22-24".

    Her understrekes et viktig poeng: "Men det er slett ikke alt som kalles ‘begeistring’ for Jesus som er vekkelse i bibelsk forstand! Dette er viktig å være klar over. Vi må spørre: Er det Bibelens Jesus? Er det den korsfestede og oppstandne Frelser som blir herliggjort og forkynt?"

    Dette er særlig viktig i endetiden, med tanke på Jesu klare advarsel om at mange falske messiaser og falske profeter skal stå fram og føre selv de utvalgte vill, om det var mulig.

     

    Vekslingen mellom frafall og vekkelse

    Dag Risdal skriver senere i kapittelet: "Et fenomen som ikke sjelden opptrer i åndshistorien er vekslingen mellom positivt-byggende perioder og frafallstider – med negative fortegn. Vi møter dette fenomenet ganske hyppig også innen Israels historie."

    Her nevnes den åndelig rike perioden under Josva, etterfulgt av dommertiden, hvor vi møter en helt annen dyster åndsatmosfære.

    Risdal spør: "Hvorfor inntrer denne vemodige vekslingen? En mulighet er at avkristningen inntrer som reaksjon eller gjensvar på sterke åndelige vekkelser. For gjennom vekkelsen blir folk stilt på valg. De personer som blir åndelig påvirket av vekkelsen, men som likevel ikke blir gjenfødt, omvendt og frelst, vil ikke sjelden komme inn i motstand eller forherdelse – som en reaksjon på den vekkende påvirkning."

     

    Den kristne frihet: Et tveegget sverd

    I forlengelsen av dette poenget legger Dag Risdal til:

    "Francis A. Schaeffer tar dette emnet opp i sin meget aktuelle bok: ‘Jeg skammer meg ikke ved evangeliet’ (Credo forlag, s. 19). (...) Mange ganger ser det ut til å være velsignelser evangeliet har ført med seg, som virker til dom i neste slektsledd. En kan ta den kristne frihet som eksempel... Og nettopp denne friheten som løst fra sitt kristne grunnlag er blitt en frihet uten korrektiv, er det som (...) bringer Guds vrede over oss’."

    Dette temaet utdypes videre på s. 33 i Schaeffers bok: "Det er derfor av største viktighet å peke på frafallet i en avkristnet verden og i en ofte avkristnet kirke... Vi må kalle frafallet med dets rette navn. Hvis vi ikke gjør det, er vi heller ikke rede for reformasjon, gjenfødelse og en revolusjonær kirke i Den hellige ånds kraft’."

     

    Det antikristelige mørket er dypere enn det hedenske mørket

    Vi tar også med en liten betraktning rundt det som skjer i vårt folk - i og med at land og folk vender Guds ord ryggen i økende grad. Dag Risdal skriver om dette: "Det hevdes at antikristendom er verre enn hedenskap og det er rett. (...)

    Ankristendommen vil i endetiden opptre som et uhyggelig reaksjonsfenomen mot den sunne lære om Kristus. Den er forførende! Dette kan være forklaringen på at Bibelen omtaler endetiden med mørke, uhyggelige farger (2. Tess 2:3-12; 2. Tim 3:1-5, og 1. Joh 2:15-19)."

    Til sist kan vi gjengi et ransakende spørsmål som Dag Risdal stiller i boken: "Spørsmålet er altså: Har den unge generasjon blitt kjent med det dype alvoret ved himmelvandringen? Hvordan er det med trangen til å høre Guds ord forkynt? Må det drama og annen underholdning til for at de skal komme? Og hva slags musikk lar de seg påvirke av? Har de blitt advart mot de sterke nedbrytende kreftene som er i mye av den moderne... musikken?"

    Boken er lagret digitalt på Nasjonalbiblioteket, men har dessverre per idag kun begrenset tilgjengelighet, som vil si at kun vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler har tilgang.