Når Guds ord går fram på misjonsmarken får vi erfare hvordan lyset avslører mørket og overvinner mørket. I denne saken kan du lese om en hendelse hvor et oppgjør ble tatt med avgudene.
Bilde: Unsplash
Bakgrunnen er et avsnitt fra boken "Fredsengelen" (1961).
I denne boken deler misjonær Marie Monsen erfaringer fra tiden i Kina, gjennom å gjenfortelle vitnesbyrdet til Elise Daddow, som også virket som misjonær blant det kinesiske folket.
Elise Daddow (omtalt som "E. D." i boken) blir kalt "Guleflodens misjonær". Hun var fra Australia og var sendt ut som misjonær fra Frelsesarméen.
- Les mer: Lys og mørke (tale)
Et frimodig vitnesbyrd
Vi gjengir her et utdrag fra et kapittel som har tittel "Mor og datter".
Det handler om en kvinne, fru Wu, som akkurat har kommet til troen på Jesus Kristus som sin frelser og herre. Det står skrevet i boken (s. 121):
"Etter møtet der sto hun opp, til de andre tilhørernes store forundring, og sa: 'Jeg er overbevist om at den Gud vi her har hørt om, er den sanne Gud, og at alle andre guder er falske. Jeg har lagt ut en formue på de falske gudene. Dere kjenner alle i min familie. Mine tre sønner er opiumsslaver. Min mann døde med knust hjerte. Min datter ble gift, og en uke etter døde mannen hennes. Den andre datteren min ble gift. Der har de det ikke godt. Og allikevel hadde jeg betalt store penger for å få gode, lykkelige dager spådd meg ved alle anledninger, ved valg av ektefeller, ved brylluper, ja endog ved begravelser. Prisene som ble forlangt av spåmennene, var høye, men jeg betalte. Og hva ble resultatet? Ingen ting av det som var lovet meg, kom. Det jeg betalte ut, skulle det komme godt av. Jeg har gitt det alt til djevelen. Fra nå av vil jeg tro på og tjene den sanne Gud'.
Det var et talende vitnesbyrd av den sterk og fredløs kvinne. Tilhørerne var for største delen alminnelige landsbyfolk som alle kjente til hennes ledende stilling i samfunnet. Talen gjorde derfor sterkt inntrykk på dem."
Et uredd oppgjør med de falske gudene
Vi leser så at misjonærene på en særlig måte løftet denne fru Wu fram for Gud i bønn. Dernest står det (s. 122): "En kveld fortalte fru Wu sin datter at hun ville ødelegge alle familiens avguder. 'Er du sinnssyk, mor?' ropte datteren forferdet. 'Det har vært sinnssykt at jeg noen gang har trodd på dem. Hva har vi fått igjen for det? Gi også du dem opp, min datter, og følg meg på denne nye veien'. 'Aldri, mor, om du så venter til din siste dag. Aldri, mor! En stor ulykke vil komme over oss, mor, og over de uskyldige barna.' Verken datteren eller de tre svigerdøtrene kunne rokke ved morens beslutning, og sønnene gadd ikke.
Neste dag, da noen av båtlagets folk kom, ba hun dem om å ødelegge avgudene. Men E. D. rystet på hodet: 'Hvis vi ødelegger dem, beviser det ingen ting. Hvis du selv ødelegger dem, beviser det at du ikke frykter dem mer nå når du tror på den sanne Gud, den levende allmektige Gud!' Dermed gikk fru Wu rundt i alle rom og samlet avgudene sammen."
Litt under leser vi: "Da frk. Wu forsto hva som foregikk i hjemmet, flyktet hun i redsel. Hun klatret opp på en høyde like bak hjemmet og holdt til der sammen med noen venner for å følge med i det som måtte hende etter en slik ødeleggelsens vederstyggelighet. De sto der og skrek i høylytt protest, men ødeleggerne tok ingen notis av dem, bare fortsatte. Det som kunne knuses, ble knust."
Avgudenes avmakt
Vi fortsetter fra samme kapittel (s. 122-123): "Metallgudene ble gravet dypt ned i jorden. Den siste var en stor gud, som dekket en hel vegg. I ren desperasjon var Wu i sin tid reist helt til Shanghai for å få fatt i den. Det var en kopi av en mektig gud, og som en sånn hadde den alltid vært æret og ofret til av Wu-familien. Et bord sto foran den med en stor røkelsesurne og annet offertilbehør." (...)
'Det eneste sikre er i Jesu navn å ødelegge det og stole på Hans makt til å bevare og gi seier', sa E. D. med ettertrykk. Fru Wu undret seg på hvordan de skulle få det ned. 'Jeg skal få det ned', sa Cheng, hoppet opp på bordet og rev det ned og rullet det sammen og bar det ut. Det var imidlertid fuktig og jordslått av veggen og ikke å få til å brenne. Der lød gledsrop fra fanatikerne på toppen bak huset: 'Den kommer aldri til å brenne, vår mektige Gud. Det er umulig å få brent den.' Men Cheng gikk ut og samlet tørre blader og kvister, så han fikk til et helt lite bål og la gudebildet der, og snart slo flammene opp om det og fortærte det.
Fra toppen av huset lød jammerrop: 'Jeg kommer ikke hjem igjen, mor, noe forferdelig vil hende før morgendagen'. 'Bare kom hjem igjen, barn, og vær med å takke den sanne Gud'. 'Aldri, aldri, mor!' 'Nå er alle avgudene ødelagt, og intet har hendt oss. Kom ned og forlat deg på den levende Gud!' 'Nei, aldri, mor. Det får du vente på til solen går opp i vest og ned i øst'."
- Les mer: Flere artikler om Marie Monsen
Frykt den sanne Gud!
Videre i boken leser vi om hvordan også familien kommer til troen. Avgudenes avmakt ble avslørt, mens den levende Gud viste seg som levende og nærværende, gjennom sannheten om Jesus Kristus.
I Jeremias bok, kapittel 10 leser vi noe som passer å minne om her:
"Hør ordet som Herren taler til dere, Israels hus. Så sier Herren: Dere skal ikke lære dere å gå folkeslagenes veier og ikke frykte tegnene på himmelen selv om folkeslagene frykter dem. For folkenes skikker er tomme. De hugger et tre i skogen, en håndverker lager det til med øks. (...) De er som fugleskremslene på en agurkmark, ikke kan de snakke, og de må bæres, for de kan ikke gå. Vær ikke redd dem! De gjør ikke noen skade, men de kan heller ikke gjøre noe godt.
Ingen er som du, Herre. Du er stor, navnet ditt er stort og mektig. Hvem må ikke frykte deg, du konge over folkeslagene? (...) Herren er den sanne Gud, den levende Gud, den evige konge. Jorden skjelver for hans harme, folkeslagene kan ikke holde ut hans vrede."
- Les mer: Avgudene er som fugleskremsler
I alle bøkene sine viser Marie Monsen hvordan hun selv fikk leve i en enfoldig tro på Gud og hans løfter.
Her kan du lese hennes bøker gratis online via Nasjonalbiblioteket:
Eller du kan kjøpe hos flere bokhandlere, blant annet her.
