- Salige er de som ikke ser og likevel tror

    - Salige er de som ikke ser og likevel tror

    I en bok av Corrie ten Boom fortelles det en historie som gir oss en god påminning på Jesu ord: Nemlig at "salige er de som ikke ser, og likevel tror".

    Bilde: Unsplash

    Dette kommer fram i boken "I min fars hus", som er skrevet av Corrie ten Boom. Som vi har lest tidligere, så hadde hun en særlig rik tjeneste for Guds rike, da hun i godt voksen alder reiste rundt i verden med sitt vitnesbyrd. Hun hadde selv vært i konsentrasjonsleir under krigen, og vitnet nå om at det er mulig å tilgi - også en så bestialsk grusomhet som dette..

    I den delen vi skal lese om nå, får vi høre om Sadhu Sundar Singh. Han var fra India og levde med et voldsomt hat imot Bibelens Gud, inntil han selv ble møtt av Jesus i levende live. Det var like levende som da Jesus møtte Paulus i et syn på veien til Damaskus. Her leser vi et utdrag fra denne boken:

     

     

    "Et menneske som hadde stor innflytelse på meg i slutten av tenårene var en mann fra India. Som gutt ble han opplært til å hate Jesus. Han kjente til Gud, men de kristnes Bibel var en bok som han trodde var en kjempeløgn.

    En gang tok han en Bibel og brente den, og følte at han ved å gjøre det offentlig kunne vise sin forakt for de løgnene han trodde at den inneholdt. Da misjonærer gikk forbi ham, tok han jord og skitt og kastet på dem.

    Men han hadde en forferdelig uro inne i seg. Han lengtet etter virkelig å lære å kjenne Gud. Han har selv fortalt meg følgende: 

    - Selv om jeg trodde at jeg hadde gjort en virkelig god gjerning ved å brenne Bibelen, følte jeg meg svært ulykkelig. Etter tre dager kunne jeg ikke holde ut lenger. Jeg sto tidlig opp den morgenen og ba om at hvis Gud virkelig eksisterte, måtte Han åpenbare seg for meg. Jeg ønsket å få vite om det var noe liv etter døden, om det fantes en himmel. Den eneste måten jeg virkelig kunne få vite det på var ved selv å dø. Derfor bestemte jeg meg for å dø.

    - Jeg hadde planlagt å kaste meg foran toget som gikk forbi huset vårt. Da plutselig hendte det noe forunderlig. Hele rommet ble fylt av en strålende glans, og jeg fikk se et menneske som sto der. Jeg trodde først at det måtte være Buddha eller en annen hellig mann.

    - Da hørte jeg en stemme.

    - 'Hvor lenge vil du fornekte meg?' sa stemmen. 'Jeg døde for deg. Jeg har gitt mitt liv for din skyld.'

    - Da så jeg hendene hans. Det var de gjennomstungne hendene til Jesus Kristus. Dette var den Kristus som jeg hadde tenkt meg var bare en stor mann som en gang levde i Palestina, men som døde og forsvant.

    - Men nå sto han foran meg... levende! Jeg så hvordan ansiktet hans strålte av kjærlighet!

    - Plutselig ble jeg som forvandlet... jeg så Ham som Kristus, den Levende, verdens frelser!

    - Jeg falt på kne, og en vidunderlig fred som jeg aldri før hadde funnet, strømmet inn i mitt hjerte. Dette var den lykken som jeg hadde søkt så lenge!

    Etterat jeg første gang hadde fått høre om Sadhu Singh syntes historiene om ham å vokse, så det var vanskelig å vite hva som var virkelig sant og ikke.

    Men så en dag kom han til Holland. Han ble invitert av noen som var aktivt med i misjonsarbeid om å komme til en weekend-konferanse på Lunteren. Jeg ble så ivrig ved tanken på at jeg skulle få sjanse til å høre ham personlig at jeg reiste til Lunteren selv om jeg visste at plassene allerede var overtegnet. (...)

    Den weekenden mens jeg lyttet til Sadhu Singh, ble jeg overrasket, men også litt forvirret. Han fortalte om de syner han hadde hatt - at han virkelig hadde sett Jesus, enda han ikke trodde på ham. Vi hadde alle lest om apostelen Paulus's opplevelser på veien til Damaskus, men her var det en som fortalte at han selv hadde opplevd det samme.

    En ung gutt våget å stille det spørsmålet som vi alle brente etter å få vite svaret på:

    'Hvordan så Jesus ut?'

    Inderen strøk seg over øynene før han fortsatte:

    'Å, øynene Hans, øynene Hans... de er så vakre!'

    Siden da har jeg alltid lengtet etter å se Jesu øyne. 

    (...) Etter møtet hadde jeg trang til å tenke. Derfor begynte jeg å gå innover gjennom småskogen alene, og forsøkte å forstå det jeg hadde hørt og for å få klarhet i mitt eget forhold til Gud. 

    Mens jeg gikk der dypt hensunket i mine egne tanker, holdt jeg på å gå rett på Sadhu Singh som også var ute på en spasertur. Jeg forsøkte å ta mot til meg for å stille ham noen spørsmål, men snart fant jeg at han var meget enkel å snakke med. Han gjorde meg fullstendig trygg.

    'Vær så snill å fortelle meg hva det er som er galt med meg', sa jeg. 'Jeg er Guds barn, jeg har mottatt Jesus som min Frelser, og jeg vet at mine synder er forlatt. Jeg vet at Han er med meg, for Han har selv sagt: "Se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." Men hva er det som er galt med meg? Jeg har aldri hatt noe syn eller opplevd noe mirakel.'

    Han smilte til meg.

    'Noen ganger kommer det folk til meg for å se et mirakel', sa han. 'Neste gang det kommer noen, skal jeg sende dem til Corrie ten Boom. Det er ikke noe mirakel at jeg vet Jesus lever og er hos meg... disse øynene har jo sett Ham. Men du som aldri har sett Ham, du vet at Han er her! Er ikke det et mirakel ved den Hellige Ånd? Les i din Bibel hva Jesus sa til Tomas i Joh 20:29: "...Salige er de som ikke ser, men tror likevel!"

    Ikke be om å få se et syn. Han vil gi deg forvissningen om at Han er til stede uten at du skal behøve et syn!'

    Dette ble til stor trøst for meg. Det var som om Herren hadde trukket til side et forheng og nå strålte lyset over meg. Ja, det er fantastisk å vite at Herren er med oss!

    Paulus sa: "Jeg vet på hvem jeg tror!"

    Og Peter - hvor vakkert han uttrykker det: "Ham elsker dere, enda dere aldri har sett ham; ham tror dere på, enda dere ikke ser ham; og dere fryder dere med en glede som i sin herlighet ikke kan rommes i ord. For dere vet at dere skal nå troens mål: Sjelens frelse", 1. Pet 1:8-9.