Mange kristne er uvitende om at vi har en kamp imot åndsmakter. Men det er én av Bibelens sannheter, og den som vil stride troens gode strid, må være seg fullt bevisst hvilken realitet vi står i.
Bilde: Unsplash
I boken "Derfor kan dere juble av glede" skriver Stig Magne Heitmann et svært lesverdig og lærerikt stykke om det som har med åndelig krigføring å gjøre.
Her gjengir vi dette kapittelet:
"Mange kristne skjønner ikke at vi er i åndelig krig, eller tar ikke del i den. Som soldater må vi ruste oss for både defensiv og offensiv krigføring. Denne krigen føres på flere plan, både individuelt og kollektivt. Det kollektive skjer både i kirken og samfunnet".
Sløvhet og synd
Han utdyper: "Djevelen angriper på det individuelle plan. Det første nivå er sløvhet. Hvis en som er kalt til å være Kristi soldat, foretrekker denne verdens fornøyelser og lever et daft kristenliv - uten daglig bibellesing, bønn, menighetsfellesskap, skriftemål, bekjennelse av troen osv -, da har djevelen nådd sitt første mål. Om en kristen erkjenner at dette livet ikke samsvarer med et liv i Jesu etterfølgelse og vil gjøre noe radikalt med det, da skal han også kjenne at det er en fiende som reiser seg - med mange argumenter. Han kommer til å føre krig gjennom travelhet, distraksjoner og mange andre ting.
Det andre nivået er synd. Den kristne som ønsker å føre kamp mot alle former for synd i sitt liv, skal få kjenne på diverse angrep. Satan, som er anklageren, sniker seg innpå på mange måter, for eksempel med anfektelser. Han vil røve fra oss den freden vi har i Kristus. Men en Kristi soldat må likevel kjempe mot alle fristelser og synd i sitt liv. I denne "kalde krigen" kan en ikke tillate at djevelen skal få en eneste "landingsplass". Hvis han får det, vil han straks begynne å bringe inn flere av sine soldater, demonene.
En kristen som har uoppgjort synd i sitt liv, frarøves fred, glede og frimodighet. Veien en kristen må gå i en slik situasjon, er klart beskrevet av apostelen Johannes: "Dersom vi bekjenner våre synder, er Gud trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett".
Forførelse vs forfølgelse
Videre skriver Stig Magne Heitmann det følgende: "Djevelen setter inn forførelsens demoner mot både enkeltindivid, kirke og samfunn. Den kristne som reiser seg mot slike åndskrefter i kirken, må regne med angrep derfra.
Den kirke som reiser seg mot forførelsens åndskrefter i samfunnet, må regne med forfølgelse. Den kirke derimot som bare vil tilpasse seg, enten fordi den er sløv eller fordi den er redd, eller fordi den velger å "føre dialog" på denne verdens vis fremfor å være en profetisk røst, den behøver ikke å frykte forfølgelse. For den har gitt etter for forførelsen. Den vil være "raus og inkluderende" selv om Guds hellige ord sier noe annet. Den har satt seg selv på sklien, og der går det fortere og fortere nedover.
Djevelen har hatt større suksess med forførelse enn forfølgelse. Ja, forførelse vil alltid være hans primære og mest vellykkede strategi. Det var slik han lyktes i fristelsen av Eva og Adam. Det var slik han hadde suksess overfor Israels folk. Forfølgelsens strategi fører derimot ofte til nederlag for djevelen, selv om det ytre sett ser ut til å lykkes.
Vi tror vel ikke at djevelen sitter stille og ser på at hans territorium og makt blir tatt fra ham?! Den kristne og den kirke som innvier seg til å utbre Guds rike og vinne tilbake til Gud det som djevelen har røvet, må regne med de onde åndskreftenes vrede. Offensiv evangelisering vil møte motstand. Frimodig bekjennelse av Guds ords sannhet der det blir angrepet, likeså."
