Trenger vi en reformasjon av kristen tro idag?

    Trenger vi en reformasjon av kristen tro idag?

    I en ny tale fra Asbjørn Handeland, i Logos-podden, tales det om hvilken type reformasjon vi trenger av vår kristne tro idag.

    Bilde: YouTube / Logos-podden

     

    Del 1

     

    Ikke et nytt bud

    Den første delen av talen begynner med en refleksjon over 1. Joh 2:7-8: "Mine kjære! Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt, et bud dere har hatt fra begynnelsen av. Det gamle budet er det ordet som dere har hørt. Likevel er det et nytt bud jeg skriver til dere, og det er sant i ham og i dere. For mørket viker bort, og det sanne lys skinner allerede".

    Det handler altså om et nytt bud, som likevel ikke er et nytt bud - men et gammelt. Det er en reformasjon apostelen Johannes taler om - en fornyelse ved å gå tilbake til begynnelsen.

     

    Jesus er sann Gud og sant menneske

    I Johannes-evangeliet skrev han om Ordet, som er Jesus. "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det", Joh 1:1-5. Poenget er å si at i hele Johannes-evangeliet vitner skriften om at "Jesus er Gud". Dette bruker apostelen Johannes mange innfallsvinkler til å bevise.

    Den kanskje tydeligste måten Johannes-evangeliet vitner om at Jesus er Gud er gjennom å sitere Jesu ord "JEG ER". Dette er Guds-navnet, og når Jesus bruker dette slik han gjør det vitner han om at han er Gud. For eksempel: Når han sier "Jeg er veien", vitner han om at han er Gud og han er veien. Jesus er ikke bare et spesielt menneske. Nei, han er menneske og han er Gud.

    Jesu undergjerninger viser også at han er Gud. Han kan tale til naturen og få den til å lyde. Han har makt over livet, han kan helbrede folk. Han har makt over tiden. Han lager "gammel vin" på et øyeblikk, noe som ikke er mulig uten ved et skapelsesunder. Han har makt over døden. Johannes-evangeliet viser også at Jesus er fullt ut menneske, noe vi ser ved at han blir trett, rystet, og så videre. Evangliet avsluttes med at "disse [undrene] er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn", Joh 20:31.

     

    Oppgjør med løgntanker

    I brevene til Johannes ser vi en ny situasjon. Der må apostelen ta oppgjør med løgntanker som har oppstått i menigheten om hvem Jesus er. Det var snakk om tanker som begynte å "se ned" på det å være et menneske. Det var også tanker som gikk på at "Jesus ble guddommelig da han ble døpt", og at det var da Gud flyttet inn i Jesus. Det var tanker om at før dåpen var Jesus bare et veldig spesielt menneske. Eller det var tanker om at da Jesus ropte på korset "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?", så betydde dette at han nå igjen bare var et menneske: At guddommen ble tatt bort.

    Alt dette er tanker som i vår tid på nytt har fått popularitet - og som derfor gjør at også vi trenger en slik reformasjon av troen som det 1. Johannesbrev maner til.

    1. Johannesbrev begynner slik: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss - det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss". Her viser apostelen til personlig erfaring! Han forteller om erfaringer som tydelig vitner om at Jesu er et sant menneske. Men han er også Gud "kommet i kjød".

    Derfor advarer Johannes senere i brevet: "Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden", 1. Joh 4:1. Men hvordan skal vi bedømme åndene? Jo, det svarer han på i neste vers: "På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden", 1. Joh 4:2-3.

     

    Tilbake til start

    Jesus tar oss alltid tilbake til begynnelsen. Han er begynnelsen; Han er alfa og omega (Åp 22:13). Dette er et viktig budskap - fordi vi kan komme "på driv". Kristenheten eller den enkelte kristne driver bort ifra begynnelsen, bort i fra det faktiske, bort i fra sannheten. Som kristne trenger vi ikke "nye ideer", men troskap til de opprinnelige. Vi må tilbake til start, tilbake til begynnelsen.

    Så hva er reformasjon? Det er å forme om igjen - på nytt - fra utgangspunktet. Ikke forandre på, fikse på, justere på - men begynne på nytt. Det er å gå tilbake til begynnelsen. Slik tenkte også reformatorene for 500 år sidan.

     

    Del 2

     

    Rettferdighet ved tro

    Når mennesker drives av en søken og lengsel etter sannhet og det ekte, så er Gud på ferde. Slik var det med Martin Luther. Han var sprenglærd på kristendom, men når han las i Bibelen møtte han på uttrykk han ikke forstod. Den offisielle kristendommen stemte ikke med Bibelen; mattestykket gikk ikke opp. Han stoppet opp ved hvordan han skulle han forstå Salme 31:2: "Frels meg ved din rettferdighet". Hva betydde dette?

    Luther erfarte at "ved evangeliet åpenbares Guds rettferdighet, nemlig den rettferdighet som Gud i sin barmhjertighet rettferdiggjør oss ved gjennom tro. Nå følte jeg meg gjenfødt, og en som gjennom åpne dører var kommet inn i paradis." Han oppdaget Guds rettferdighet - denne er mye bedre enn den rettferdighet som vi selv makter å skrape sammen. Det er tale om en perfekt rettferdighet - ved tro!

    Luthers gjennombrudd var ikke noe nytt - men en oppdagelse av begynnelsen, av det opprinnelige. Han "kom hjem". Alt han hadde lært måtte han nå se i et nytt lys: Nemlig at Gud gir oss rettferdighet! "Når Guds rettferdighet og frelse er en gave som gis oss ved troen, ikke noe vi trenger å gjøre oss fortjent til, da blir mye av den religiøse praksis overflødig, ja, direkte unyttig." Han fikk se alt i et nytt liv: Jeg blir frelst av bare nåde!

     

    Lov og evangelium

    Det førte til en opprydning i mye av det som forkludret evangeliet: Pilgrimsreiser, botsøvelser, og avlatshandel. Alt dette vendte Luther seg bort ifra, og det førte til mye bråk og til forfølgelse.

    Loven er Bibelens bud og krav. Det er når vi møter Gud som den som krever noe av oss. Forholdet mellom loven og det at Gud gir noe til oss av bare nåde ble gjenoppdaget av Luther. Gud firer ikke på sine krav. Ingen kommer til himmelen om de ikke er like rettferdige som Gud selv! Det er svært alvorlig ment. Men midt i dette kommer Gud selv og tilbyr oss sin rettferdighet.

    Den rådende teologien på Luthers tid var at frelsen var et resultat av et samarbeid mellom oss og Gud. Men dette måtte vike. Romerbrevet 1:17 fikk overvunnet denne avveien. Der står det skrevet: "For i [evangeliet] åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro".

    Luther sier det slik: "Loven sier: 'Gjør dette', men det blir ikke gjort. Nåden sier: 'Tro på denne mannen', og straks blir alt gjort". At Jesus døde for mine synder ble gjenoppdaget! Frelsen er ikke et samarbeid mellom meg og Gud, men Gud kommer til oss av egen fri vilje og tilbyr oss sin egen rettferdighet.

     

    Jesu kors og vårt kors

    I vår samtid trenger vi også å forkynne slik Bibelen forkynte fra begynnelsen! Vi trenger reformasjon. I vår tid er det vanskelig å finne Gud, for det er så mange distraksjoner i kristen sammenheng. Det hjelper oss ikke å møte religiøse meninger og systemer og måter å gjøre ting på. Det er vanskelig å se Gud i alt dette!

    Jesu kors ble gjenoppdaget, men med dette ble også ditt kors oppdaget! "I det øyeblikket du forstår hva Jesus har gjort på korset for deg, i samme øyeblikk forstår du: Jeg har også et kors å bære". Eller hvorfor skal jeg ha det annerledes enn min herre? Det er en nær sammenheng mellom Jesu kors og alle de kristne sitt kors. De henger uatskillelig sammen.

    Om dette sier Jesus: "Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det", Matt 10:38-39.

     

     

    Talen avsluttes med en gjennomgang av fire områder, hvor Asbjørn Handeland spesielt vil "rope et varsko". Det er områder hvor det trengs en sann reformasjon inn i den enkelte kristnes liv.

     

    1) Guds folk bøyer seg for Guds ord

    Som kristne må vi leve i en spenning, i en drakamp. På den ene siden er vi helt fri! Jesus Kristus har frelst meg. Jeg er allerede nå et Guds barn. Jeg er fri. Ingen kan fordømme meg. Ingen har lenger krav på meg. Men samtidig: Guds barn er tvers gjennom en trell, underlagt alle. Vi skal til og med elske våre fiender. Vi er helt fri, og helt bundet.

    Når vi møter et påbud eller forbud, så vet vi: Dette budet skal ikke lenger dømme meg, eller fortelle meg at jeg ikke hører Gud til. Så hva skal da budet fortelle meg, som er en troende? Jo, jeg kan nå i kraft av at Jesus døde for mine synder bøye meg for budet og holde det. Jeg har fått et nytt forhold til ordet. 

    Jeg er ikke kjøpt fri fra budene og kravene i Bibelen for at jeg ikke skal holde det. Tvert imot, jeg er kjøpt fri fra lovens forbannelse. Jeg er kjøpt fri til å tjene Gud. Jeg er ikke kjøpt fri til å leve mitt eget liv etter mine egne lyster og tanker. Jeg er kjøpt fri til å tjene Gud. Jeg er kjøpt fri til å høre ham til. Jeg er kjøpt fri til å holde Guds ord, for nå gjør jeg det ikke lenger av frykt for straff.

    Et menneske som ikke er et Guds barn vil ikke ha et slikt forhold til Guds bud. Da vil ordet alltid oppleves som en trussel, et krav, og en kjenner på en frykt. Ja, det gjør de med rette! En slik vil ikke kunne forstå hvordan en skal forholde seg til ordet. En slik vil tenke at "hvis jeg gjør dette, så vil sikkert Gud være fornøyd med meg". 

    Vi må tilbake til start. Evangeliet handler om at Gud rekker oss sin rettferdighet av bare nåde. Vi tar imot denne frihet ved tro. Og: vi benytter denne friheten til å leve for Gud - ikke for at han skal bli glad i meg, for det er han allerede.

     

    2) Guds folk innser at de er prester

    Hele livet vårt er en prestetjeneste, en gudstjeneste. "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn", 1. Pet 2:9-10.

    Du som hører Jesus til er helt annerledes enn alle andre. Du er en prest! Derfor har vi også myndighet, en autoritet. "Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ordet som er blitt forkynt dere ved evangeliet. Legg derfor av all ondskap, all svik og hykleri, misunnelse og all baktalelse. Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melken, for at dere ved den kan vokse til frelse - så sant dere har smakt at Herren er god", 1. Pet 1:25+2:1-3. Det blir lagt merke til når vi som kristne legger av all ondskap!

     

    3) Guds folk lever i lyset

    "Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham", 1. Joh 1:5. Derfor har vi bare ett valg sammen med Gud: Jeg må vandre i lyset! Alternativet er katastrofalt: "Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten" (v.6). 

    Veldig mye av det vi kaller kristent idag er på vei bort i fra dette. De lever ikke i lyset! Da hører vi typisk fraser som at "ja, vi burde ha gjort sånn og sånn", og "vi burde ikke ha gjort sånn og sånn". Det blir tungt snakk om burde og ikke-burde. Men det som mangler er å leve i lyset; å la et ja være et ja; og et nei være et nei! Det blir lunkent, mørkt, forvirrende, og tilgjort. 

     

    4) Guds folk elsker

    "For dette er det budskapet som dere hørte fra begynnelsen: at vi skal elske hverandre", 1. Joh 3:11. Guds folk snakker mye om Guds kjærlighet. Dette er sunt og naturlig at kristne er opptatt av. Det er samtidig en veldig konkret kjærlighet: Det er en kjærlighet "i Jesus Kristus". Men de ikke bare snakker om kjærlighet, men praktiserer den. Guds folk elsker hverandre; de elsker sin neste som seg selv; ja, de elsker til og med sine fiender; og de elsker Gud.

    "Av dette kjenner vi at vi blir i ham og han i oss, at han har gitt oss av sin Ånd. Og vi har sett og vitner at Faderen har sendt Sønnen som verdens frelser. Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud. Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet. Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham (...) Vi elsker fordi han elsket oss først", 1. Joh 4:13-16+19. Vi elsker fordi vi har fått en ufortjent tilgivelse.

    Guds folk kan ikke sette Guds kjærlighet oppimot Guds hellighet. Vi kan ikke sette Gud oppimot Gud. Det står om dette: "På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn: når vi elsker Gud og holder hans bud. For dette er kjærligheten til Gud at vi holder fast på hans bud. Og hans bud er ikke tunge", 1. Joh 5:2-3.

    Dypest sett elsker vi hverandre med Jesu kjærlighet. Fordi vi er i Kristus! "Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv.  Mine barn, ta dere i vare for avgudene!"