I Hebreerbrevet 13,7 står det:
«Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.»

Dette bibelverset ble særlig levende for meg etter min fars bortgang. Jeg var 18 år gammel og gikk tredje året på videregående internatskole da min far, Godtfred Nygård, døde brått og uventet 10. september 2001 – dagen før terrorangrepet mot World Trade Center 11. september. Jeg hadde akkurat kommet hjem den dagen og fikk med meg tv-bildene, men klarte nesten ikke å forstå at det var virkelig. Jeg hadde nettopp mistet min egen far uten å få tatt ordentlig avskjed, og samtidig var verden rystet over at tusenvis av mennesker hadde mistet livet i en planlagt terroraksjon.

Midt i det som er vanskelig, kan Gud oppleves langt borte for noen, mens andre kjenner ham særlig nær.

Trøst i sorgen

Jeg fikk oppleve at Gud trøstet meg i sorgen. Morgenen den dagen pappa døde, hadde jeg en spesiell drøm. Jeg husker at jeg våknet, sovnet igjen og drømte at jeg stod ved døren hjemme og skulle ta farvel. Det var svært viktig for pappa at jeg skulle få en klem før jeg reiste. Som ungdom syntes jeg ikke alltid det var like lett.

Det spesielle var at jeg hadde denne drømmen før jeg visste at han var død – trolig omtrent på samme tidspunkt som han døde. Selv om det bare var en drøm, ble den til stor trøst for meg, som en siste hilsen. Jeg opplevde at jeg fikk ta avskjed.

Etter at jeg hadde fått dødsbudskapet, ble jeg minnet om en sangstrofe av Trygve Bjerkheim fra sangen «Takk at du tok mine byrder». Den siste linjen i tredje vers, omskrevet til DU-form, lød slik for meg:
«Du skal ikkje dø, du skal leva, med Jesus til æveleg tid.»
Selv om pappa var død, visste jeg at han levde. I Bibelen sier Jesus:
«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør.» (Johannes 11,25)

Om min far

Jeg er pappa sin yngste datter, nummer sju i søskenflokken. Han var først gift med Rut, og sammen fikk de fire barn – to gutter og to jenter. Da Rut plutselig døde, satt pappa igjen alene med barna i en krevende tid. Senere møtte han min mor, Liv. De giftet seg og fikk tre barn sammen – to jenter og en gutt.

Aldersforskjellen mellom mamma og pappa var stor, hele 27 år. Pappa fylte 60 år da jeg var fem måneder gammel. Men kjærligheten ble ikke mindre med alderen. Jeg husker hvordan han stolt presenterte meg for andre og sa: «Dette er restskatten vår.» Jeg har alltid hatt et positivt forhold til det uttrykket – helt til jeg ble voksen og forstod hva restskatt egentlig betyr. Kanskje lå det også noe uventet i det ordet.

Pappa var svært glad i alle barna sine. Han fikk oppleve å bli bestefar til ni barnebarn mens han levde. I stuen hadde han en egen vegg med bilder av dem alle. Når nye mennesker kom på besøk, tok han dem gjerne med bort til denne «skryteveggen». Det var tydelig at han følte seg rikt velsignet med familien sin.

Min far ble frelst i ungdomsårene. Senere begynte han å reise som forkynner. Jeg husker ofte hvordan han satt i stolen sin med en stor, oppslått bibel i fanget. Han var glad i Jesus og hadde et sterkt ønske om at andre mennesker skulle komme til tro og få sin sak i orden med Gud. Han bar på en dyp nød for menneskers frelse, og jeg vet at han ba mye for både barn og barnebarn.

Nå har jeg levd lenger uten pappa enn med ham her på jorden. Likevel lever håpet om å få møte ham igjen, og det ser jeg fram til. Jeg er selv glad i Jesus og takknemlig for det han har gjort for meg.

Et gammelt taleopptak

I det første blogginnlegget jeg deler på denne siden, ønsker jeg derfor å legge ut en tale av pappa. Det er en del av arven jeg har fått med meg. Talen er tatt opp fra kassett og handler om «å gi akt på så stor en frelse», med utgangspunkt i Hebreerbrevet kapittel 2.

Der står det skrevet:
«Derfor må vi så mye mer holde fast på det vi har hørt, så vi ikke skal drive bort fra det. For når det ordet som ble talt gjennom engler, sto fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin fortjente straff, hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? Denne frelsen, som først ble forkynt av Herren, ble stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham. Og Gud selv vitnet med, både ved tegn og under og mange slags kraftige gjerninger, og ved å gi Den Hellige Ånd etter sin vilje.» (Hebreerne 2,1–4)

Jeg håper og ber om at talen kan bli til oppbyggelse for flere, og at også kommende generasjoner i familien kan få et lite innblikk i hvordan det var å sitte og høre på pappa når han talte.

Her kan du høre talen: