I noen kristne miljøer er det en annen ånd enn Den hellige ånd som råder. Denne "annen ånd" er ofte frimodig. Men den er ikke av Gud! I andre kristne kretser hvor lov og evangelium tales rett, og hvor et sant gudsliv har fått oppstå, kan motløshets ånd råde grunnen. Den er heller ikke av Gud!

Bilde: Unsplash

Dette er et viktig poeng som vi som konservative kristne i mye større grad burde akte på.

Men før vi kommer til dette poenget, må vi si noe om hvor motløshets ånd er et problem - og hvor det ikke er problem, fordi problemet stikker mye, mye dypere.

 

Der loven ikke forkynnes rett

I noen kristne kretser blir det ikke talt sant om kjødet. Da blir kristendommen en lovtrelldom, hvor en i praksis ikke er blitt satt fri fra lovens forbannelse. En forsøker å oppfylle Guds vilje i egen kraft. Dette fungerer dårlig. Kanskje klarer en å lure både andre og seg selv til å tro at en er blitt både rettferdig og helliggjort. Men den som forsøker å forbedre kjødet, har en umulig oppgave.

I Bibelen står det at "alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse", Gal 3:10.

Kjødet skal ikke forbedres, men dødes. Kjødet - vårt naturlige menneske - skal ikke oppmuntres til å bli fromt. Vårt gamle menneske - også kalt syndens menneske eller vår falne natur - dette skal avsløres av loven!

"Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste", leser vi i Romerbrevet. Vi er alle fordervet av synden, og ute av stand til å oppfylle Guds hellige lov.

Men der loven ikke får dømme hjertets tanker og råd, slik at en innser og bøyer seg for at en overfor Gud er en hjelpeløst fortapt synder - der har heller ikke evangeliet noen frigjørende kraft. Der loven ikke døder, fødes heller ingen på ny - slik at en blir rettferdig for Gud, og gjennom troen på nåden i Kristus får det nye mennesket: Ånden. 

 

Der loven forkynnes rett

I andre kristne kretser taler en rett om hvordan loven dømmer oss, om hvordan ingen mennesker blir rettferdige for Gud gjennom lovgjerninger. En taler rett om at vi trenger å få Guds rettferdighet tilregnet oss av nåde, ved tro på Jesu fullbragte forsoningsverk. 

Gjennom at loven slik knuser løgnen om at vi i egen kraft kan stå rettferdige for Gud, kan evangeliet skape liv av døde. Ordet om at det er fullbragt, kan skape troen. Og der sannheten får slå rot i hjertet, der troen på evangeliet skapes av Guds Ord, der fødes mennesket på nytt. 

En blir rettferdig for Gud i Kristus, og Kristus selv tar bolig i oss ved sin Hellige ånd: Sannhetens Ånd.

 

To påstander

På denne bakgrunn vil jeg legge fram to påstander.

 

Påstand 1

Der evangeliet ennå ikke har frigjort mennesket kan en annen ånd gjøre seg gjeldende

Der loven ikke forkynnes rett er det ikke motløshets ånd som er problemet, men snarere at det er tale om en annen ånd. Det er ofte en ånd som er alt annet en motløs, den er nokså frimodig (og ofte hovmodig). Problemet er at det er en kjødelig kristendom som er forkledd som kristelig. 

Det er en ånd som utgir seg for å være Den hellige ånd, men som slett ikke er det. Det er en kristendom som gir seg ut for å være en særlig åndsfylt kristendom, men som ikke er av Gud. Det er et plagiat av kristen tro. En farlig forfalskning som fører mennesker vill.

Om disse ting skriver Paulus: "For dere tåler det svært så godt når noen kommer og forkynner en annen Jesus enn den vi har forkynt, eller når dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet evangelium enn det dere har tatt imot", 2. Kor 11:4.

Jesu ord avslører at nettopp en slik frimodig, men falsk kristen tro skal være å finne i tiden før han kommer igjen: "Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!", Matt 7:21-23.

Det tragiske er at mange som bekjenner kristne tro skal være overbevist om at alt er såre vel med dem, men sannheten er at de er på fortapelsens vei. De har "en annen ånd", de holder seg til "et annet evangelium", og deres herre er "en annen Jesus". Så handler det altså om å kjenne Jesus, den sanne Jesus, og at Hans ånd ved troen får ta bolig i oss. 

 

Påstand 2:

Der evangeliet har fått satt i frihet, kan motløshets ånd likevel få rom og hindre Guds gjerning

Der loven derimot forkynnes rett, og hvor evangeliet har fått gjort sin frigjørende gjerning - der er vi kalt til et nytt liv i overgivelse og etterfølgelse av Jesus Kristus som vår frelser og herre. Det er et liv i daglig omvendelse, hvor en ved Ånden døder kjødets gjerninger. Det er liv i barnekårets ånd, i troens lydighet, og i frimodig tro på Guds rike løfter. 

Vi lever i barnekåret, i barnlig tillit til Gud som vår far. Hans løfter slik de rekkes oss i Bibelen er like reelle som om de var gitt oss av en jordisk far. Hele Guds ord er sannhet, og når vi tar det til hjertet, er det hjelp å finne hos Gud i all slags nød. "Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren frir ham fra dem alle", Salme 34:20. Jo mer vi blir gitt tro i hjertet til det Gud har sagt, jo mer får vi erfare at løftene holder.

Og selv når vi ikke forstår Gud, når motstanden fra vår sjelefiende blir hard, eller når vi kjenner på største skrøpelighet og svakhet så har vi en seirende tro. "Dette er den seier som har seiret over verden: vår tro", 1. Joh 5:4.

Men en slik seirende tro blir i noen kristne kretser sett på som noe "farlig", noe overmodig, usunt, eller svermerisk. De ser det som et uttrykk for at en bare har en overflatisk forståelse av syndefordervet. Men sannheten er at frimodig tro er villet av Gud. I Bibelen står det: "For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd", 2. Tim 1:7. Altså er det en åndsmakt som kristne advares imot. Der motløshets ånd får rom, hindrer denne åndsmakten evangeliet fra å helliggjøre og frigjøre det mennesket som er kommet til troen.

Det kristne livet er et under. Vi er samtidig syndere og rettferdige. Vi har det gamle mennesket med all dets synd, og samtidig har vi fått Ånden - det nye mennesket. Det er om dette det er skrevet: "Men dette er den pakten jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte", Jer 31:33.

 

Når kristne blir gjort motløse

Der motløsthets ånd får råde grunnen hos kristne, der springer det ut av ulike former for vrang tale om det nye livet i Kristus. 

Generelt kan vi si at Bibelen er tydelig på at sannheten setter oss fri, mens løgnen binder. Der sannheten får skinne klart og rent inn i et kristent menneskes liv er det ikke rom for motløshets ånd. Derimot fremmes motløshets ånd når løgn og vantro får influere den kristne forkynnelsen, på en slik måte at vi som kristne blir gjort motløse.

Så hva er det som kan fremme en slik motløshet hos kristne? Her vil jeg forsøke å angi noen eksempler, utifra min erfaring med emnet:

 

1. Når Guds gode løfter undermineres

En kontekst som kan fremme motløshets ånd er der hvor det tales mye om synd, kors og trengsel, samtidig som en undergraver Guds løfter om hans godhet og trofasthet imot sine barn også her i tiden. 

I slike sammenhenger kan en uttalt frykt gjøre seg gjeldende for å tale om glede, kjærlighet og frimodig tro - til tross for at Bibelen har mye godt å si om denne saken. Åndens frukt er "kjærlighet, glede, og fred". Men der motløshets ånd råder, vil en ikke vegre seg for å fastslå at en mangler disse frukter - og snarere understreke at "i meg finnes det bare synd". 

Ja, i vårt gamle menneske finnes det bare synd. Men Bibelen understreker at vi som hører Jesus til, skal leve et nytt liv i Ånden. Det står: "For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden tar livet av legemets gjerninger, skal dere leve", Rom 8:13.

Der motløshets ånd råder grunnen er det en uttalt frykt for å tale om seier i kristenlivet. Det er uttalt frykt for å holde fram Guds gode løfter for vandringen med Gud, slik vi blant annet finner det i Salmenes bok.

 

2. Ved en unyansert lære om seier og trengsel i kristenlivet

En annen kontekst hvor motløshets ånd kan gis rom er der hvor det tales unyansert om lidelse blant mennesker som kaller seg kristne.

Bibelens lære om lidelser og trengsler i et kristent menneskes liv er atskillig mer sammensatt enn den lære som kommer fram i kretser hvor motløshets ånd råder grunnen.

Her kan vi nevne to bibelske fortellinger om lidelse, som illustrerer dette poenget.

Daniel i løvehulen

Bakgrunnen for trengselen er at Daniel har opponert imot kongen i Babylon. Daniel møter trengsler fordi han gjør Guds vilje. Det er et gammeltestamentlig forbilde på Jesu ord: "Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere", Joh 15:20.

Ordet sier: "Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld. Men ikke et hår på hodet deres skal gå tapt", Luk 21:17-18.

Kort sagt: Daniel i løvehulen viser at det er mulig å lide for Guds rikes skyld. Det er en lidelse etter Guds vilje, og også en lidelse hvor Guds rike løfter til oss som tror er viktige å holde fast på.

Daniel var blitt gitt en seirende tro inn i løvehulen - en tro som var av Gud. Og Herren var trofast, slik at Daniel kom uskadet ut. Han hadde ikke gitt seg hen til motløshets ånd. Det var ikke kors, trengsel, og lidelse som rammet blindt - men som en kostnad av å være tro i mot Herren. Og den samme Gud stod fast ved sine løfter!

Her må det legges til at selv der hvor kristne mennesker mister livet for Jesu navn skyld, så skal motløshetens ånd vises bort. Selv der trengselen er stor, skal gleden i Herren være vår styrke. "Vær ikke forundret over den ildprøven dere må igjennom, som om det hendte dere noe uventet. Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet", 1. Pet 4:12.

Den bortkomne sønn i grisebingen

Bakgrunnen for denne lidelseshistorien er det motsatte av det som var situasjonen hos Daniel. Den bortkomne sønn møter trengsler fordi han har forlatt sin Fars hus. Han har hengitt seg til synden, og høster dens forbannelse. Han har funnet seg til rette i et liv i synd og urenhet, i kjødets lyst - og han høster fruktene.

Kort sagt: Den bortkomne sønn led på grunn av sitt frafall fra sann kristen tro, fordi han fant seg til rette i synden. 

I forsamlinger hvor motløshets ånd råder, kan dette i verste fall hindre frafalne kristne fra å vende om. Grunnen er at en kan oppleve trøst i forkynnelsen på en slik måte at en finner seg til rette i både synden og at en bortforklarer syndens konsekvenser. En kan til og med få "hjelp" av forkynnelsen i å stenge hjertet for Åndens kall til omvendelse, fordi en blir fortalt fra prekestolen at enhver nød rundt synd i eget liv ikke er fra Gud - men alltid er å anse som en anfektelse fra Satan. Vi må huske at Ånden kan kalle oss til omvendelse fra konkret synd, og da må vi ikke lukke hjertet.

Kort sagt: Guds ransakende ord må få lyde slik at det kan vekke en sovende kristen. Guds ord til omvendelse må få lyde slik at de som lever som den bortkomne sønn, kan "komme til seg selv" og vende om. Da må vi også snakke sant om at lidelse i en kristens liv kan være uttrykk for at en høster syndens forbannelse, og at en må forlate grisebingen, og komme tilbake til Fars hus.

 

3. Når fariseismen gis rom

I forlengelsen av punktet over, kan vi også advare imot at der motløshets ånd får råde grunnen i kristne kretser, er det en fare for at det oppstår fariseere. Det kan oppstå forkynnere som selv lever borte fra Gud, men som likevel roser seg av sin nådeforkynnelse.

Det står noe tankevekkende i 2. Petersbrev 2, som kan anvendes her: "For ved å tale skrytende, tomme ord, lokker de ved skamløshet i kjødets lyster dem som nettopp har flyktet bort fra dem som ferdes i forvillelsen, og de lover dem frihet, de som selv er forfallets treller. For det som en ligger under for, det er han og blitt trell av. For dersom noen ved kunnskap om vår Herre og frelser Jesus Kristus har unnflydd verdens urenhet, og så igjen blir fanget inn av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre for dem enn det første."

Det er også sagt om det samme temaet at dagens fariseere kler seg i tollerens kåpe. De sier "ingen er så syndige som jeg". De takker Gud for at "jeg ikke er som de andre kristne, de som er så fariseiske, de som tror de har noe i seg selv". 

Her vil jeg også påstå at dagens fariseere roser seg over å mangle Åndens frukter. De ikke bare sier at "i meg bor det intet godt", men de stopper der. Dette på tross av at både Jesus og apostlene var så tydelige på at selve kjennetegnet på at en er et nytt menneske, er at en har fått en ny vilje inne i oss - som eksisterer parallelt med det gamle mennesket. Det er det nye mennesket, som med glede gjør Guds vilje. 

Men når dagens fariseere roser seg av hvor syndig ens gamle menneske er, samtidig som de ikke kan bekjenne at de i sitt nye menneske erfarer en annen lov - vel, så er det vanskelig å tolke dette på annen måte enn at de slett ikke er født på ny.

 

Avsluttende kommentarer

Vi er kalt til å "prøve åndene, om de er av Gud", 1. Joh 4:1. Motløshets ånd er ikke av Gud, og trenger derfor å avsløres i kristen sammenheng. Som jeg har forsøkt å belyse i denne artikkelen er noen av farene ved motløshets ånd det følgende:

Motløshets ånd frarøver oss frimodighet

Oppsummert kan vi si at innenfor konservativ kristen tro, kan motløshets ånd gjøre seg gjeldende. Der dette skjer kan troens frimodighet frarøves de kristne, noe som er farlig åndelig talt. Jesus sa at "dersom dere elsker meg, da holder dere fast på mine bud. Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig, sannhetens Ånd", Joh 14:15. Det handler også om å ta vare på Jesu ord, som gir frimodig tro. Jesus sa: "I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden", Joh 16:33.

Forkynnelse preget av motløshets ånd kan frarøve oss kallet til omvendelse

Men om det er åndelig talt en fare for oss som kristne å bli hengende fast i motløshet, så kan motløshets ånd i verste fall også være direkte dødbringende for troen. Der kristne har falt bak, hvor en er blitt oppslukt av mørket - der en som kristen lever som den bortkomne sønn, blant horer og griser - ja, der kan en hindres fra å vende om, når forkynnelsen blir preget av motløshets ånd. 

Forkynnere som idealiserer en lære preget av motløshets ånd, kan være fariseere som fører menigheten vill

Til sist så vi også på muligheten for at forkynnere som opererer innenfor konservative kristne miljøer, altså i miljøer hvor forkynnelsen tradisjonelt har vært frigjørende og livgivende, kan være fariseere. Det er mennesker som lever i skjult synd, som er uten Ånden, og som roser seg av en nådeforkynnelse, som ikke i sannhet kaller til omvendelse fra synden. 

Her kan det passe med en avsluttende formaning:

"Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne", Rom 12:1-2.