I boken Landstryker for Herren får vi høre egne nedtegnelser fra den hollandske misjonæren, Corrie ten Boom, som forteller fra livet sitt.
Bilde: Unsplash
I boken skriver hun om oppholdet i den fryktelige konsentrasjonsleiren Ravensbrück under 2. verdenskrig, men aller mest handler boken om perioden etterpå da hun virket som forkynner og misjonær.
Boken deler tankevekkende erfaringer og refleksjoner rundt det å vandre med Herren, å være under Guds ledelse, og å stole på Guds løfter i hverdagen. Den viser hvordan Gud er nær når man søker ham i sannhet, og at han villig gir råd ved sin Hellige Ånd når man ber i tro om ledelse.
I forordet til boken skrives det om henne:
"Jeg er overbevist om at hemmeligheten til Tante Corrie (...) ligger i hennes barnslighet. Akkurat som en liten pike tror at hennes pappa kan gjøre alt, akkurat slik stoler Corrie ten Boom på Gud, ja, enda mer. Hun er et levende bevist på hva som kan skje når en kvinne - eller hvem som helst - blir fylt med den Hellige Ånd."
Boken handler også i stor grad om å leve i lyset, og å la Guds Ord få konkret betydning i livet.
Et eksempel er fra tiden like etter at 2. verdenskrig var slutt. Hun hadde holdt et kristent møte hvor hun blant annet hadde talt om tilgivelse. Men i etterkant av møtet så kommer hun i en situasjon hvor hun virkelig får prøvd troen i praksis.
Hun skriver i kapittelet "Elsk eders fiender":
"Stedet var Ravensbrück, og mannen som kom fremover mot meg hadde vært fangevokter - en av de grusomste i hele leiren.
Nå stod han foran meg og rakte fram hånden.
"Det var et fint budskap", sa han. "Så godt å vite at alle våre synder er på havets bunn!"
Og jeg som hadde snakket så glatt om tilgivelse, jeg sto nå og fomlet med lommeboken min i stedet for å ta hånden han hadde rakt fram mot meg. Han kunne selvsagt ikke huske meg. Hvordan kunne han vel huske én fange blant de tusener av kvinner?
Men jeg husket ham og den lærpisken som alltid pleide å henge og dingle fra beltet hans. Nå sto jeg altså ansikt til ansikt med en av mine bødler, og det var som om blodet frøs til is i årene mine.
"De nevnte Ravensbrück i talen Deres", fortsatte han. "Jeg var fangevokter der." Nei, han husket ikke meg.
"Men siden den gang," fortsatte han, "er jeg blitt en kristen. Jeg vet at Gud har tilgitt meg for alt det grusomme jeg gjorde der. Men jeg vil så gjerne høre det også fra Deres lepper." Igjen rakte han hånden fram. "Kan De tilgi meg?"
Og der sto jeg - jeg som hadde fått mine synder tilgitt igjen og igjen. Betsie [Corries søster] hadde dødd i Ravensbrück - kunne han pusse ut hennes langsomme, fryktelige død bare med et lett spørsmål?
Det var vel ikke så mange sekundene han sto der med hånden sin fremrakt. Men for meg var det som timer, mens jeg kjempet med det vanskeligste spørsmål jeg noen gang hadde stått overfor.
Men jeg måtte svare, og jeg visste hva. Budskapet om at Gud tilgir har som første betingelse: At vi tilgir dem har gjort vondt imot oss. "Dersom I ikke forlater menneskene deres overtredelser," sier Jesus, "da skal heller ikke eders Fader forlate eders overtredelser."
Jeg kjente dette ordet, ikke bare som et Guds bud, men som en daglig erfaring. Siden krigen sluttet hadde jeg drevet et hjem i Holland for ofrene etter nazistenes brutalitet. De som var i stand til å vende tilbake til den ytre verden og bygge opp en tilværelse igjen, uansett hva deres fysiske handicaps var. Men de som pleiet sin bitterhet, forble invalider, åndelig og fysisk. Så enkelt og så grusomt var det!
Fremdeles sto jeg med et hjerte som en isblokk. Men tilgivelse er ikke en følelse. Det visste jeg. Tilgivelse er en viljeshandling. Og viljen kan handle uavhengig av hjertets temperatur.
"Jesus, hjelp meg," ba jeg inne i meg. "Jeg kan rekke fram hånden. Såpass kan jeg greie. Og så får du sørge for følelsene."
Og så, stivt og mekanisk, rakte jeg hånden min frem. Men da vi trykket hverandres hender skjedde noe ufattelig. Det var som om en strøm begynte oppe ved skulderen min; så spredte den seg nedover armen og fortsatte ut i håndtrykket. Og da denne velsignede varmen hadde spredt seg gjennom hele mitt vesen, sprang tårene frem i øynene mine.
"Jeg tilgir deg, bror," utbrøt jeg, "jeg tilgir deg av hele mitt hjerte!"
En lang stund ble vi stående der i et varmt håndtrykk, den tidligere fangevokteren og hans tidligere fange. Jeg hadde aldri før kjent Guds kjærlighet så intens som jeg gjorde da. Jeg var så uendelig klar over at den ikke var fra meg. Jeg hadde prøvd, men jeg hadde ikke maktet det. Det var den Hellige Ånds kraft, slik som det står i Rom 5, 5: "...fordi Guds kjærlighet er utløst i våre hjerter ved den Hellige Ånd som er oss gitt."
Kraften i tilgivelse, og nødvendigheten av å tilgi, er bare ett av temaene i boken til Corrie ten Boom. Det er samtidig et særlig viktig tema, som vi møter igjen flere steder i boken.
Da det er en gammel bok er den ikke nødvendigvis så enkel å få kjøpt, men det er mulig å lese boken gratis på Nasjonalbiblioteket sine nettsider.
Les mer: