Advarsel: Kan gi misjonskall! står det under boken George Müller: De foreldreløses far på bokhandelen Proklamedia. Det er et veldig godt poeng.
Bilde: Unsplash
Gjennom denne boken lærer vi mye om hva det vil si å stole på Guds løfter i hverdagen. George Müller (født 1805) var i ungdomsårene en bølle - som syntes å være fullstendig ribbet for samvittighet. Uten å være en kristen bestemte han seg for å bli prest - da dette yrket på denne tiden hadde høy status og var godt lønnet.
Men George Müller ble møtt av Gud.
Etter sin omvendelse fikk han en helt ny retning på livet. Midt i egen fattigdom begynte han å ta til seg foreldreløse barn i Bristol, for å forsørge dem og gi dem et hjem. George Müller levde på løftene om at Gud kjente hans behov og at han kunne gjøre undergjerninger. Med tomme hender, og uten å spørre noen om penger, endte han opp med å bygge opp flere store barnehjem - som helt og fullt ble finansiert av at Gud grep inn fra dag til dag.
Man kan si at han levde på en måte som gjorde han avhengig av Guds undergjerning i hans liv hver dag!
Her er et utdrag fra boken, fra kapittelet "Gud vil gi oss det vi trenger". Det er fra en episode da Abigail (8 år), barnet til en nær venn av George Müller, fikk være vitne til et slikt under.
"Tidlig en morgen da hun var åtte år gammel, kom Abigail på besøk til barnehjemmet. George satt på kontoret og diskuterte med Jim Wright om hvor mange nye traktater Bibelkunnskapsinstituttet skulle trykke. Da han kikket ut av vinduet, så han Abilgail som lekte fornøyd ute i hagen. George smilte for seg selv. Plutselig banket det på døra, og bestyrerinnen i Barnehjem nummer 1 kom inn.
"Jeg beklager å forstyrre, herr Müller", begynte bestyrerinnen, "men nå har det skjedd. Barna sitter klare til frokost, men vi har ikke en smule mat i huset. Hva skal jeg si til dem?"
George reiste seg. "Jeg skal ta hånd om saken. Bare gi meg et minutt", sa han.
Før han gikk til spisesalen i Barnehjem nummer 1, tok George turen ut i hagen. "Kom hit litt, Abigail", ropte han.
Jenta løp bort til ham. "Hva er det?" spurte hun.
George bøyde seg ned og tok henne i hånden. "Kom, så skal du få se Gud i aksjon", sa han og geleidet henne til spisesalen.
Der inne sto det 300 barn oppstilt bak stolene sine. På bordet foran hvert barn var den en tallerken, en kopp, en kniv, gaffel og skje. Men det var ikke noe mat å se. George så at Abigail sperret øynene forvirret opp. "Men hvor er maten?" hvisket Abigail forskrekket.
"Gud vil gi oss det vi trenger", hvisket George tilbake, før han henvendte seg til barna. "Vi har ikke mye tid. Jeg vil ikke at noen av dere skal komme for sent på skolen, så la oss be", sa han.
Barna bøyde hodene sine, og George ba en enkel bønn. "Kjære Gud, vi takker deg for det vi snart skal spise. Amen."
George så opp og smilte til barna. "Dere kan sette dere", sa han. Han ante ikke hvor maten han nettopp hadde bedt for skulle komme fra, eller hvordan den skulle havne på barnehjemmet. Han visste bare at Gud ikke ville svikte sine barn.
Rommet ble fylt av en øredøvende skrapelyd fra tre hundre stoler på tregulvet. Snart satt alle de tre hundre barna lydig foran de tomme tallerkenene sine.
Med det samme stillheten senket seg, banket det på døra. George gikk bort og åpnet den. I døråpningen sto det en baker med et digert brett med deilig duftende brød.
"Herr Müller", begynte bakeren, "jeg fikk ikke sove i natt. Den eneste tanken jeg hadde i hodet var at du trengte brød i dag morges, og at jeg skulle stå opp og bake det til deg. Derfor sto jeg opp klokken to og bakte tre brett. Jeg håper dere er sultne."
George smilte bredt. "Gud har brukt deg til å velsigne oss idag", sa han da han tok imot brettet med brød fra bakeren (...)
Noen minutter senere koste barna seg med nybakt brød. Så banket det på døra for annen gang. Det var melkemannen, som tok av seg lua og sa til George: "Unnskyld, sir, men jeg er nødt til å be om litt hjelp. Hjulet på vogna mi ble ødelagt rett utenfor huset ditt, og jeg må redusere vekta for å reparere det. Jeg har ti store spann med melk. Har du bruk for dem?" Han så på de foreldreløse barna som satt pent ved bordene. "Helt gratis, selvfølgelig. Bare kom ut og hent dem. Jeg får ikke fikset vogna med så tung last."
George sendte tjue av de eldste barna ut for å hjelpe, og snart sto det ti melkespann på kjøkkenet. Personalet fant fram øser og begynte å helle opp til barna. Det var nok melk til at alle fikk en full kopp - det ble til og med melk til overs til å ha i teen til lunsj.
En halvtime etter at George og Abigail kom inn i spisesalen gikk tre hundre barn ut, fornøyde og mette.
George fulgte Abigail tilbake ut i hagen, og fra vinduet så han at hun satt lenge der ute. Han visste at hun tenkte på det hun nettopp hadde sett. Flere uker senere fortalte Caroline Townsend at Abigail nå sluttet alle bønnene sine med ordene: "...som du gjør for George Müller. Amen." Det gjorde George glad. Det var akkurat det han hadde ønsket: å vise Abigail at Gud svarer bønn."
George Müller er et moderne eksempel på hva som skjer når man bygger livet sitt på Guds løfte: "Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk," Fil 4, 6.
"Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de?", Matt 6, 25.
Les mer: