Erna Huidtfeldt var en norsk misjonær (1906-1960) som hadde sitt virke på Madagaskar. I boken "Makter i mørke" (1949) forteller hun om sine erfaringer fra misjonsmarken.
Bilde: Unsplash
Vi gjengir her et utdrag fra boken for å vise hvordan demoner kan gjøre seg gjeldende i et menneskes liv, og hvordan Jesus kan sette i frihet. Altså helt i tråd med det som er Bibelens vitnesbyrd om Jesu makt over de onde ånder. Vil du vite hva Bibelen vitner om disse ting, så les gjennom Markus evangelium.
Jesus er seierherren
I Bibelen lærer vi at det å drive ut onde ånder ikke handler om en bestemt teknikk, men at det er å handle i tro på Guds Ords løfter om at at Jesus har vunnet over mørkets makter. Vi lærer i Bibelen at når vi står Djevelen imot, så må han fly i fra oss. Kampen mellom Gud og Satan ble vunnet ved Jesu seier på Golgata, og det er på grunnlag av denne seier at de onde ånder må gi tapt.
Her kan det bemerkes at trolldom og okkulte ritualer var svært utbredt i dette området, og derfor hadde også onde ånder stor makt i mange menneskers liv. Hos enkelte hadde de onde ånder fått et voldsomt fotfeste, i en slik grad at vi kan snakke om besettelse.
En sann historie fra misjonsmarken
Her er et utdrag fra boken, hvor vi får følge en utfrielse av en kvinne som lenge hadde vært besatt av en ond ånd. Boken er skjønnlitterær, men basert på sanne historier.
"Tavy sitter alene på gulvet foran alteret. Hendene ligger slapt i fanget hennes, øynene er festet til korset.
Jesus er sterkere enn alle onde ånder, hadde de sagt. Det visste hun. Hun hadde hørt om flere besatte som var blitt frie i Jesu navn. De hadde sagt at hun måtte gi fra seg tryllemidlene, alle sammen, hver minste pinne. Ingenting måtte hun gjemme unna. - Hjertet hennes måtte ikke være delt i to, sa de.
Hun hadde gitt dem det hun hadde på seg, halsbåndet med perlene og trebitene, ringene om armene, pinnene i ørene, alt, alt hadde de fått.
Og redd hadde hun ikke vært. Hun hadde nesten vært glad. - Hun skulle bli fri. - Får da Jesus frigjort deg, da blir du virkelig fri, hadde de sagt.
Tavy sitter fremdeles foran alteret. Hendene ligger slappe i fanget, øynene er festet ved korset. - Fri? Fri?
På kne oppe ved alteret ligger tre av de vakte [de kristne]. De har lange, hvite skjorter på seg. De ber.
Kristen fylles av mennesker. De synger. Hele kirken er full av sang. De tre ved alteret ber (...) Hør din frelser kjærlig kaller: Hør, hans røste er full av fred - -
Tavy bøyer hodet, varme tårer drypper ned på hånden hennes. - Hør, hellige og sanne ord til deg som er sorgfull i hjertet. Kom til meg, du som arbeider og har tunge bører å bære, og jeg skal gi deg hvile og nytt liv.
De tre ved alterringen reiser seg. De kommer imot henne. Hun blir redd. De er så hvite og store, men sangen om henne tar sterkere i. Den løfter og bærer henne: Å, gode Jesus, jeg bringer deg min takk, hjelp meg nå, for jeg vil tilhøre deg.
Da ser Far-til-Tsarahevitra rett på henne: - Tavy, vil du si nei til djevelen og alt hans verk, og vil du heretter tjene Jesus Kristus, den levende Guds sønn?
Tavy ser redd på ham, nøler litt, men hvisker fram: - Ja, min herre, jeg vil.
Da tar Far-til-Tsarahevitra Bibelen og leser: - Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale med tunger, de skal ta slanger i hendene, og om de drikker noe giftig, skal det ikke skade dem. På de syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.
Da kommer deg over henne igjen, det vonde og forferdelige. Hun kjenner det kommer. Det suger seg frast i henne, borer seg inn, trykker henne ned. Ned i helvete igjen. Det tar henne med slik kraft at hun kastes over ende. Hun kan ikke skrike, hun kan ikke røre seg, hun må dø - -
De tre står stille, men stemmen til Far-til-Tsarahevitra blir sterkere. Han leser, han bare leser av Guds ord, og menigheten synger. De tre løfter hendene mot himmelen, de ber.
Og Tavy ligger der, kald og livløs.
Da går Far-til-Tsarahevitra bort til henne. Et øyeblikk står han stille med foldete hender: - Gud, gir meg kraft, sier han med høy stemme. Så bøyer han seg ned, legger hånden på hodet hennes, og med veldig røst roper han ut: - I Jesu Kristi, nasareerens navn, far ut, du onde ånd!
Som en stålfjør spretter Tavy opp. Rasrende, vanvittig rasende, farer hun med bøyd hode mot mannen. Han tar henne i armen, vil holde henne fast. Hun bryter på. Han greier henne ikke. Da andre to springer til. Hun river seg løs. Som et vilt dyr farer hun på dem igjen. Mange menns krefter bryter i kroppen hennes.
Enda to menn kommer til. Nå er de fem som holder henne.
Men menigheten synger. Den ene sangen avløser den andre.
Plutselig faller hun om på gulvet. Urørlig og livløs ligger hun der. De tre snakker sammen. De går opp til alterringen, kneler ned og ber lenge.
Og menigheten synger.
De tre reiser seg. Far-til-Tsarahevitra blir stående et stykke fra Tavy. En av de andre to går bort til henne: - I Jesu Kristi, den levende Guds sønns navn, byr jeg deg, du onde ånd, far ut av henne!
Som et lyd sitter Tavy oppreist på matten. Med armene fekter hun i luften, overkroppen kastes fram og tilbake i rasende fart. Skrik på skrik trenger seg fram, men de tre gir seg ikke: - Jesus er sterkere enn deg, du onde ånd! Far ut av henne, du onde ånd! I Jesu Kristi navn, far ut!
De ber, de roper, de truer.
Og menigheten synger.
Da tumler Tavy opp igjen. Som et forfulgt dyr styrter hun i villeste redsel nedover kirkegulvoet og ut av døren. Der ute ramler hun over ende med hodet i en sandhaug.
I kirken synger de, men hjelpeløse står de tre og ser på hverandre.
Da er det en kvinne nede i forsamlingen som reiser det. Det er Mor-til-Tsrarahevitra. Det lyse, fredelige i ansiktet hennes er ikke borte. Stille går hun ut av kirken og bort til Tavy, og hjelper henne ut av sanden. Legger seg på kne ved siden av henne. Armen ligger rundt halsen hennes: - Vær ikke redd, Jesus er sterkest.
- Det er ikke sant! Med livløse øyne ser Tavy på henne. Så skriker hun igjen: - Det er ikke sant, vi er de sterkeste! Og en spottende latter runger inn i kirken.
Da bryter hun sammen igjen, og Mor-til-Tsarahevitra ber.
I kirken synger de: - Hør, din Frelser kjærlig kaller. Hør hans røst er full av fred!
Mor-til-Tsarahevitra har reist seg. Ansiktet hennes er lyst og sterkt: - Kom, Tavy, jeg vet at Jesus kan.
Og lydig som et barn følger Tavy henne inn i kirken igjen.
De ligger på kne ved alterringen, de tre. De reiser seg. Igjen er det Far til Tsarahevitra som tar ledelsen, og så begynner kampen på nytt.
En rasende, forferdelig kamp mellom Gud og Satan.
Det er maktene og myndighetene, det er verdens herrer i dette mørket, det er ondskapens åndehær i himmelrommet som kjemper sin kamp om et menneske. Og det er svake, syndefulle mennesker som blir brukt av Gud til å ta kampen opp, og seire.
Etter timelang bønn og arbeid skjer det noe med Tavy.
Hun har rast, hun har slåss. På ryggen har hun krøpet som en orm, opp og ned kirkegulvet. Med voldsom kraft har hun dunket hodet i gulvet, mens de frykteligste forbannelser har fosset ut av munnen hennes.
Og tvers gjennom skrikene og bråket har de tre vaktes rop trengt seg: - I Jesus Kristi navn, far ut!
Da ser de det! Alle ser det, og det blir blikk stille i kirken. Alle ansiktene er vendt mot Tavy. Musklene hennes slappes, raseriet stanser, skrikene slutter. Stille sitter hun der. Hun ser seg om. Et trett, trett smil glir over det brune, forslåtte ansiktet.
Øynene er matte og trette, men fulle av fred. - De gikk. Det er bare de nærmeste som kan høre det.
De tre står stille, ganske stille. Mor-til-Tsarahevitra reiser seg. Øynene hennes stråler. Hun legger seg på kne ved siden av Tavy. Det lyser godhet og medfølelse av hele skikkelsen. - Hvem er nå herre i ditt hjerte?
Tavy ser på henne, stille. Det er som hun ikke tør bryte stillheten og freden. (...) Hun tør nesten ikke bevege munnen for å svare, og så er hun så trett, så trett.
Men så hvisker hun tilbake: - Nå er Jesus herre i mitt hjerte.
Og lovsangen bryter ut omkring dem.
Stille sitter de to kvinnene på gulvet foran alteret.
- I Faderens, Sønnens, og Den hellige ånds navn, sier Far-til-Tsarahevitra.
Og lovsangen stiger like opp til Guds trone.
Det er glede i den fattige, lille kirken i Mahavelo, men også i himmelen er det glede. Og menigheten i himmelen og på jorden møtes i lovsangen for Guds trone".
Les boken
Du kan lese boken "Makter i mørke" i digital utgave på Nasjonalbiblioteket.
