Du som vil bli en kristen, må sette livet inn. Du må kaste alt annet til side for dette ene å rive Guds rike til deg. Selv det beste i livet må bort, hvis det hindrer deg fra å nå frem til Gud.
Det er noe av det som Ludvig Hope skrev i en andakt, i 1926. Det følgende er et utdrag fra denne talen av Ludvig Hope:
"Også nå er det mange som søker etter sannheten, Jesus. Og ikke så rent få finner ham.
Men mange kommer aldri lenger enn til å søke etter Frelseren. De finner ham ikke, selv om de kjenner Guds ord og veien til frelsen fra de var små.
Her tenker jeg ikke på den store masse, som verken bryr seg om Gud eller satan. Jeg tenker på de alvorlige, religiøse mennesker som går i kirke og bedehus søndag og hverdag år etter år og aldri kommer lenger enn til å høre om og spørre etter Frelseren.»
Hva kommer det av at mange aldri finner frem?
Et eller annet sted må det være en brist i sjelen. Det må være et skjult rom som slike ikke vil låse opp, verken for Gud eller mennesker. De må ha et delt sinn, en uærlig hu. De stanser på det avgjørende punktet. Når de skal stige over grensen, smyger de unna. Det er kanskje en synd de ikke vil slippe, en kamerat som holder dem tilbake, et delt hjerte som sier nei.
Så tror du altså at du skal få smyge deg innom døren i Guds rike med et delt hjerte? Men det går ikke.
Jesus Kristus, som er sannheten og livet, kan frelse fra all synd, men han kan ikke bo i et delt hjerte, et hjerte som vil ha både synden og Kristus. Den som søker meg av hele sitt hjerte, skal finne meg. Det Ordet står fast. Alle dere som søker frelse uten å finne, vil dere ikke en gang gå frem for Guds åsyn med alt uten tanke for annet enn dette ene: Å finne frelsen, samme hva det måtte koste?
Hvor mange det er som går et stykke på veien, men stanser opp når de skal stige over grensen? Da blir det for alvorlig, da blir det for mye pietisme og fanatisme, og så sier de stopp. Når en kommer så langt at en må miste livet for å berge det, vil en ikke være med. Og så kommer en aldri lenger. Det går mengder av mennesker som spør og spør og spør, og sviver rundt i ring som en bjørn i bur, som ser maten utenfor gitteret, men ikke kan få tak i den.
For de fleste av disse ender det med at de slår seg til ro i den store, rommelige sekken som heter religiøsitet. De blir med i et eller annet kristelig eller kirkelig arbeid og går stadig på møter og til gudstjenester. Det er som en svalende salve på et blødende sår, en vuggesang for den urolige samvittighet.
Og det verste av alt er at de får medhold og trøst fra mange prekestoler. Det står leiesvenner på mer enn én prekestol og roper ut til folket at disse som aldri kom over grensen er gode kristne. De sier: Fred! Fred! – og det er ingen fred. For en straff alle disse falske trøstere en gang vil få, når de skal møte Gud og alle de mennesker de har ført vill!
Du som vil bli en kristen, må sette livet inn. Du må kaste alt annet til side for dette ene å rive Guds rike til deg. Selv det beste i livet må bort, hvis det hindrer deg fra å nå frem til Gud.
Paulus sier: «Det som var meg en vinning, har jeg for Kristi skyld aktet for tap». Han vant frem. Det skal du også gjøre. Stjernen skal lyse deg frem til Frelseren. Da kommer Guds Ånd og tolker Jesus for ditt hjerte, og du er frelst.
Ingen kan si hvordan dette går til. Det er livets store under: En synder født av Gud. Men for deg er det nok at du har funnet ham og er frelst."
Vil du lese hele talen? Du finner den her:
