Dette diktet kom til meg idag; altså jeg skrev diktet i dag tidlig. Det er et dikt om å være klar når Jesus kommer igjen. Diktet er inspirert av Jesu lignelse om de ti brudepikene, og av boken "Våre lamper slokner" av J.F. Løvgren. Slik lyder diktet:

Bilde: Unsplash

MÅTTE VI HA BRENNENDE LAMPER

Det skrider raskt mot verdens natt,
men vi har alt dog sovnet.
Så lyder det et smertens skrik:
Vi hadde bare navnet!

Vi hadde kraft som av en død,
men navnet av å leve.
Vi hadde fred, men ikke liv,
vi orket ikke streve.

Vi hadde alt som verden gir,
men Ånden var vi uten.
Vi hadde ord og lys og sang,
og hvilte oss på puten.

Vi hadde bare skinnet av
den gudsfrykt som er givet,
til hver som gir sitt liv til ham
som kalles selve Livet.

Vi hadde alt, dog ingenting.
Vi var som var vi døde.
Først da, når ropet lød den natt
kom angsten fram i kjødet.

Å, Gud. Å, Gud. Å, kjære Gud!
Si: Hva skal jeg nå gjøre!
Gi meg en sjanse til, min Gud.
Men ingen lyd lot høre. ---

Må du som vandrer trygt omkring
blant døde, ja, blant døde,
få høre stemmen fra hans Ånd:
Gjør klar til Gud å møte.

Han møter deg på denne dag,
der midt i verdens vrimmel.
Hør ordet som forkynnes nå
om lyset fra hans himmel.

Hør ordet, som for første gang,
om synden din, den røde.
Den renset ble i Lammets blod
da han på korset døde.

Så stod han opp til evig liv,
det liv vil han óg gi deg. 
Jeg døde for deg, barnet mitt,
det ville Jesus si deg.

Så vend deg til ham med din synd.
Det nye livet venter.
Vær ordets gjører, kjære venn,
til han en dag deg henter.

- Ove Heradstveit, 26.8.2026