Vi lever i underlige tider - en tid da det knapt finnes noe som ikke advares imot. Men på et område synes advarslene å ha stilnet: I forkynnelsen av Guds ord.

Bilde: Såkornet / ChatGPT

Blant ting som vi gjerne advares imot, har vi:

- Klinkekuler: Må ikke svelges.
- Fyrstikker: Innholdet kan ta fyr.
- Stearinlys: Flammen er varm (ikke stikk fingeren inn i flammen).
- Kniv: Vær forsiktig – den er skarp.
- Saks: Kan klippe over ting (ikke klipp over egen finger)
- Paraply: Beskytter ikke mot regn når den er lukket.
- Såpe: Til utvortes bruk (skal ikke spises!)
- Strykejern: Ikke stryk klær mens du har dem på deg.
- Barnevogn: Ta barnet ut før vognen legges sammen.
- Kaffekopp: Innholdet kan være varmt etter oppvarming.
- Frossenpizza: Må stekes før servering.
- Mikrobølgeovn: Ikke tørk katt i mikrobølgeovnen.
Etc...

Alt dette og mere til SIES (... eller, ja vel, kanskje er noe av det satt litt på spissen...). Men i hvert fall: Det er ingenting galt i å informere om de nevnte punktene over, og advarslene gis gjerne der det faktisk er bruk for dem!

Bilde: Såkornet / ChatGPT

Når far sier «kjør forsiktig» til sine voksne barn, er dette en kjærlig formaning - og en advarsel (du kan dø).
Når mor sier «Ta på deg varme klær, så du ikke fryser», er det en formaning som springer ut av omsorg - og som er en advarsel (du kan bli syk).
Når en lege sier «Du må ta disse symptomene på alvor», er det en advarsel som gis fordi legen ønsker å beskytte pasientens helse (du kan ta skade).
Når en lærer sier «Les oppgaven nøye før du svarer», er det en velment formaning som skal hjelpe eleven til å unngå feil (du kan få dårlig karakter eller stryke i faget).

Eksemplene illustrerer hvor viktige formaninger er - og hvor vanlige de er. De kan være krevende å høre, men de springer ut av omsorg. Det er også en alvorlig side her: «Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner».

Så la oss spørre oss hvordan det står til i Guds menighet!

Mitt inntrykk er at det finnes ting som sjelden eller aldri sies der, og spesielt ikke om søndagen når de kristne samles til møte.

En formidler det folk vil høre, ikke det de trenger å høre.
En formidler det som skal trøste, ikke det som bedrøver.
En formidler det som samler, ikke det som setter skille.
En formidler det som gir, ikke det som tar.
En formidler det som skal mette, ikke det som kunne skape hunger.
En formidler nåde, ikke syndens alvor.
En formidler tilgivelse, ikke omvendelse.
En formidler fred, men ikke strid. 

Det første er ikke galt, men der det andre mangler blir det første uten kraft.
Det blir som å fortelle en døv en historie.
Som å vise en tegning til en blind.
Som å trøste en som ikke er trist.
Som å tilby mat til en som er stappmett.
Som å snakke kinesisk til en som bare forstår norsk.
Som å plastre en arm som er uten sår.
Som å tilby penger til en som er overmåte rik.
Som å formidle et inderlig budskap av at du ikke trenger å fortvile, til en som er beruset av søt vin og som synger av hjertens lyst på traller, truddelutter og drikkeviser.

Problemet med at formaninger - kjærlige, men myndige advarsler - ikke får lyde med alvor i Guds menighet, er at mennesker som tror de er på evighetens vei risikerer å gå evig fortapt!

Bilde: Såkornet / ChatGPT

Men i et slikt åndsklima, hvor bare det lyse og lette blir talt: Er det rart mange ser på klokken og lurer på når møtet er ferdig?
Om en uansett hadde så lite å formidle, hvorfor holde på så lenge?

Så må en motarbeide dette, da:
Men der kraften mangler i forkynnelsen, tas det igjen i effektene.
Lys, lyd, teater, røyk og høye smell.
Trommende rytmer og høye akkorder.
Dans og drama.
Psykologiske triks for å røre opp følelser.
"Så sterkt det var i dag".

Eller teologiske fraser, fraser og atter fraser.
Si de rette ting. 
Late som, så alle kan se at du har det rett med Gud.
Bære Bibelen og vise at en leser.
Nevne på de rette steder at "det er vi - ja, bare vi - som forkynner evangeliet rett".
Og at alle de andre er loviske.
"Lev i synden du, min venn, men kall det for å falle".

I mellomtiden ble legen arbeidsledig, fordi det var ingen syke å helbrede.

Vi visste det skulle bli slik, fordi Skriften talte om et stort frafall.
Men da det kom, var vi ikke i stand til å stå i mot - for søvnens krefter var for sterke.
Vi krøp under dynen og sov vår skjønnhets søvn.
Som skrevet står:
"For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem", 2. Tim 4,3.

Fred og INGEN FARE!

...men har du klinkekuler i hjemmet ditt: ikke svelg dem!

Ettertekst

For de som ennå ønsker å høre Guds ord, er her noen av advarslene fra Bibelen. De er gitt til oss av den levende Gud, ikke for å plage oss, men av kjærlighet! "Den som forakter ordet, ødelegger seg selv. Men den som frykter budet, han får lønn" (Ordsp 13,13).

Bilde: Såkornet / ChatGPT

Så et par Bibelord til slutt: 

"Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike. I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse", Kolosserbrevet 1,13-14.

Og: "Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herren, så vandre i ham", Kolosserbrevet 2,6.