Luthersk praksis i Norden: Hvordan skulle en møte mennesker som var besatt eller plaget av djevelen?

    Luthersk praksis i Norden: Hvordan skulle en møte mennesker som var besatt eller plaget av djevelen?

    Hvordan skulle kristne prester forholde seg til mennesker som ble ansett som besatt av onde ånder? Kirkeritualet for Danmark og Norge fra 1685 gir et interessant innblikk i hvordan den lutherske kirken håndterte slike situasjoner. Men praksisen hadde røtter lenger tilbake i reformasjonstiden, og tilsvarende retningslinjer finner vi også i Sverige.

    Bilde: Såkornet / ChatGPT (KI-generert)

    Kirkeritualet av 1685

    Kirkeritualet for Danmark og Norge fra 1685 inneholder en egen bestemmelse om hvordan prester skulle forholde seg til mennesker som ble betraktet som demonisk besatt eller på andre måter plaget av djevelen. Bestemmelsen finnes i kapittel VI, artikkel 3, og gir et interessant innblikk i hvordan den lutherske kirken på 1600-tallet forstod og håndterte demonisk besettelse, bundethet og anfektelser.

    Ritualet påla presten å ta slike henvendelser alvorlig. Dersom han ble tilkalt til et menneske som var antatt å være besatt, skulle han ikke avslå, men oppsøke den syke etter først å ha bedt til Gud. Han skulle heller ikke være for rask med å trekke konklusjoner.

    Selv om slike tilfeller ble ansett som sjeldnere etter Kristi seier over Satan, understreket ritualet at djevelens virksomhet fremdeles var en realitet, også blant kristne.

     

    Nødvendigheten av å sortere

    Samtidig advarte teksten mot å forveksle demonisk besettelse med naturlige sykdommer.

    Den nevner blant annet melankoli, epilepsi, raseri og andre lidelser som kunne gi lignende symptomer. Presten skulle derfor undersøke tilstanden grundig, føre daglige notater og informere biskopen. Det skulle også oppnevnes flere prester som sammen med sognepresten skulle følge opp den syke.

    Undersøkelsene skulle foregå i samråd med leger, slik at man kunne vurdere om tilstanden hadde naturlige årsaker, dreide seg om et bedrag fra Satan eller faktisk var uttrykk for demonisk besettelse.

    Dersom man mente at det forelå en åndelig plage, skulle hovedvekten legges på bønn, faste, bibelsk veiledning og åndelig omsorg. Biskopen skulle utarbeide en særskilt bønn for den plagede, som prestene og andre kristne skulle be minst to ganger i uken. Familien og andre som oppholdt seg i huset, skulle be den samme bønnen to ganger daglig. Menighetene i området skulle dessuten inkludere vedkommende i sine offentlige bønner.

     

    To typer situasjoner

    Ritualet skiller også mellom mennesker som selv hadde gitt Satan rom gjennom alvorlig synd, og gudfryktige mennesker som ble utsatt for åndelige prøvelser.

    Dersom den plagede hadde inngått en pakt med Satan eller på annen måte frivillig stilt seg til hans tjeneste, f.eks. gjennom hengivenhet til alvorlig synd, skulle presten formane vedkommende til omvendelse, syndsbekjennelse og et brudd med Satan. Samtidig skulle han forkynne Guds nåde og vise til frelsen i Jesus Kristus.

    Dersom den plagede derimot førte et gudfryktig liv, skulle presten trøste ham med eksemplene fra Bibelen, særlig Job og apostelen Paulus. Også troende mennesker kunne bli utsatt for Satans angrep, uten at dette nødvendigvis skyldtes personlig synd. Den plagede skulle derfor ikke tro at Gud hadde forlatt ham, men holde fast ved at Satan bare kunne gå så langt som Gud tillot.

     

    Å ledes til Kristus

    Til slutt åpner ritualet for at presten kunne gi den plagede nattverden når situasjonen var passende. Dette skulle minne vedkommende om dåpens løfte, forsakelsen av djevelen og tilhørigheten til Jesus Kristus.

    Kirkeritualet fra 1685 viser dermed at demonisk besettelse og åndelige anfektelser ble tatt på alvor i den dansk-norske lutherske kirken. Samtidig var tilnærmingen preget av forsiktighet og grundig vurdering, med medisinsk undersøkelse, samarbeid mellom prester, bønn, faste, sjelesorg og forkynnelse av evangeliet.

    Det var ikke en praksis som først og fremst dreide seg om å befale demoner å forlate et menneske, men om å søke Guds hjelp og holde den plagede fast i troen på Jesu Kristi seier over djevelen.

     

    Tidligere lutherske retningslinjer – Peder Palladius i 1547

    Kirkeritualet av 1685 var ikke det første forsøket på å gi prester konkrete instrukser om hvordan de skulle håndtere mennesker som ble betraktet som besatt. Allerede i 1547 utarbeidet den danske biskopen Peder Palladius (1503–1560) en egen veiledning med tittelen En undervisning hvorledes der kan handles med dem som ere besatte.

    Dokumentet var ment som en praktisk veiledning for prester. Palladius mente at demonisk besettelse var en reell mulighet, men han var samtidig kritisk til den katolske kirkens tradisjonelle eksorsismeritualer. Han advarte mot bruk av profesjonelle demonutdrivere og ritualer som etter hans oppfatning kunne føre mennesker inn i overtro og falsk gudsdyrkelse.

    I stedet la han vekt på bønn, faste og lesning av Guds ord. Han foreslo også en konkret fremgangsmåte for å undersøke om et menneske kunne være besatt. Den syke kunne blant annet bli bedt om å fremsi De ti bud, trosbekjennelsen og Fadervår. Dersom vedkommende ikke klarte dette, eller reagerte voldsomt, kunne Palladius oppfatte det som et tegn på besettelse.

    Veiledningen inneholdt også et eget ritual med bibeltekster om Jesu møte med demonbesatte. Blant annet skulle evangelietekster fra Matteus 8 og Markus 5 leses. Dersom det ble vurdert som en reell besettelse, åpnet Palladius også for å bruke direkte befalinger til den onde ånden i Jesu navn.

    Palladius' veiledning viser dermed at den tidlige lutherske kirken hadde klare tanker rundt besettelsens problem og hvordan en skulle gå fram. Det man ønsket å ta avstand fra, var bestemte katolske ritualer og det man oppfattet som overtroiske metoder. I stedet skulle man bygge på Guds ord, bønn og tillit til Kristus. Men i følge Palladius kunne det altså være aktuelt å befale den onde ånd, eller de onde ånder, om å forlate det plagede mennesket i Jesu navn.

     

    Svenske retningslinjer på 1600-tallet

    Også i Sverige finner vi interessante forsøk på å regulere hvordan prester skulle håndtere mennesker som ble betraktet som demonisk besatt.

    To forslag til en ny svensk kirkeordning fra midten av 1600-tallet beskriver hvordan man skulle gå fram. Her ble det lagt vekt på at presten først måtte undersøke om symptomene skyldtes demonisk påvirkning, simulering eller fysisk sykdom.

    Dersom man mente at det dreide seg om demonisk besettelse, skulle presten be sammen med de tilstedeværende om at Gud skulle gripe inn mot djevelens makt. Når plagene hadde opphørt, skulle den plagede formanes til å knele og be Gud om tilgivelse og barmhjertighet. De øvrige skulle fortsette med bønn og salmesang.

    Det er viktig å merke seg at dette var forslag til kirkeordning, og ikke nødvendigvis bestemmelser som ble vedtatt og innført i hele Sverige. Likevel viser de hvordan svenske lutherske teologer tenkte om slike situasjoner. Også her ser vi at man ønsket å unngå ukritisk diagnostisering. Man skulle ikke automatisk betrakte alle uvanlige symptomer som tegn på demonisk besettelse. På den annen side var det en åpenhet for at det nettopp kunne være tale om demonbesettelse.

     

    Eksorsisme ble beholdt i dåpsliturgien

    En interessant side ved den lutherske tradisjonen er at eksorsisme faktisk ble beholdt som en del av dåpsliturgien etter reformasjonen.

    Martin Luther videreførte en eksorsismeformel i sitt dåpsritual fra 1523 og 1526. Den innebar en direkte henvendelse til den onde ånden om å vike fra den som skulle døpes. Denne tradisjonen ble også videreført i Danmark-Norge. En av formuleringene lød: «Vig bort, du urene ånd, og gi rom for Den Hellige Ånd.»

    Dåpseksorsismen ble først fjernet fra det dansk-norske dåpsritualet i 1783, etter en lengre teologisk diskusjon om praksisen. Forsakelsen av djevelen og hans gjerninger ble imidlertid beholdt. Det er derfor viktig å skille mellom den mer begrensede bruken av utfrielse / utdrivelse i håndteringen av voksne mennesker som ble ansett som besatt, og den "liturgiske eksorsismen" som fortsatt var en del av den ordinære dåpsliturgien.

     

    Hvordan forholder kirken seg til dette i dag?

    I dag finnes det ikke tilsvarende detaljerte, felles kirkelige retningslinjer for håndtering av demonisk besettelse i kirken her til lands som vi finner i Kirkeritualet av 1685.

    Samtidig eksisterer stadig troen på demonisk påvirkning. Enkelte prester og kristne miljøer praktiserer forbønn og det som gjerne omtales som utfrielsesbønn, mens andre er mer tilbakeholdne med å bruke slike begreper. I moderne sjelesorg og pastoral praksis legges det gjerne vekt på å undersøke om plagene kan ha medisinske eller psykiske årsaker, og å samarbeide med helsepersonell ved behov. En tilstreber seg å skille mellom hva som psykiske lidelser og hva som skyldes inntrengning av onde ånder.

    Jeg tror det er rett å si at bevisstheten rundt demonbesettelse, bundethet og anfektelser / demoniske angrep, er forholdsvis lav i mange evangelisk-lutherske sammenhenger i dag. Det kan føre til at de plagede ikke får noen reell hjelp, men nærmest automatisk overlates til det sekulære hjelpeapparatet.

    Derimot kan demonutfrielse ha høy bevissthet i andre kristne miljøer, så som i mer tydelig karismatiske miljøer. Her bygger en da gjerne på helt andre teologiske premisser. 

    Jeg tror imidlertid vi har mye å lære av å kjenne disse store linjene - og ikke minst av å se at kirken (i hvert fall på papiret) tilstrebet å gi besatte, bundne og plagede mennesker en reell og praktisk åndelig omsorg i møte med problemet. 

    • Les mer: I boken "Åndskamp" (2026) gis veiledning rundt problematikken, samt forslag til en praktisk framgangsmåte

     

    Kilder og videre lesning

    - Skrevet med støtte fra ChatGPT

    Noe gikk galt. Vennligst prøv igjen
    Gratulerer! Du abonnerer nå på vårt nyhetsbrev.

    Nyhetsbrev

    Her kan du abonnere på vårt nyhetsbrev - med oppdateringer og innblikk fra Såkornets arbeid.