På 1800-tallet opplevde den tyske presten Johann Christoph Blumhardt å komme tett på en situasjon hvor demoniske krefter på dramatisk vis ga seg til kjenne hos en kvinne som bekjente seg som kristen. Det ble en dyp erfaring av realiteten i hvilken kamp vi har mot mørkets makter. Men det ble også seier i Jesu navn - og en påfølgende kime til en sann, kristen vekkelse.

Bilde: Unsplash

Dette er noe av det som kommer fram i det femte kapittelet av boken "Åndenes kamp", av Poul Hoffmann.

 

Blumhardts erfaringer

Han skriver: "Det spiritistiske uværet brøt løs rundt midten av 1800-tallet. På den tiden bodde det en sogneprest som het Johann Christoph Blumhardt i Möttlingen i Württemberg i Tyskland. Han fikk meget stor kirkehistorisk innflytelse i de tysktalende områdene, og han regnes fortsatt blant den nyere tids banebrytende evangeliske teologer" (s. 44).

Her skriver forfatteren videre: "I 1842, seks år før søstrene Fox i Hydesville begynte å leke med sine bankeånder, fikk han vite at det foregikk merkelige ting i huset hos et av sognebarna hans, den da 26 år gamle kvinnen Gottliebin Dittus" (s. 44).

Kapitlet handler om den erkjennelse det var for presten å stå så nært på demoniske krefter i virksomhet, og hvordan denne delen av den kristne tro er blitt forsømt i store deler av menighetens liv. Hoffmann skriver: "Vi skal ikke fortelle livshistorien hans her, men derimot begivenhetene som var bakgrunnen for hans innsats, og som idag synes å være gjenstand for en slags teologisk fortrengning" (s. 44).

 

Når demoniske krefter gir seg til kjenne

Vi leser om den hendelsen som presten ble stående overfor: "Kvinnen var plaget av merkelige deformasjoner og epilepsi, og de sto åpenbart i sammenheng med åndeskikkelser og andre 'meget uhyggelige ting' som hun så i huset. Uten å ane hva han gikk til, kom Blumhardt for å hjelpe henne med bønn og sjelesorg. Nesten umiddelbart befant han seg i et veritabelt inferno av demonbesettelser, okkulte fenomen og sataniske anslag. De neste to årene artet disse seg stadig mer uhyrlige og morderiske" (s. 44).

Vitnesbyrdet til denne kvinnen, Gottliebin, blir bare gjengitt summarisk i Hoffmann sitt kapittel. Noen av grunnen er det følgende: "Det er vanskelig å gjengi særlig mye av det, dels fordi det fremdeles sprenger alle normale begrepsrammer, dels fordi mye av det var like bloddryppende og frastøtende (...). Her manglet ikke noe, verken fra garvede eksorsisters makabre erfaringsverden eller fra de skyggerikene som slektene før den 'moderne opplysningstid' kjente til" (s. 44-45).

Kort sagt: det var ingen tvil om at presten Blumhardt stod overfor en situasjon hvor et menneske som bekjente seg som kristen var plaget av mørkets makter.

 

Veien til utfrielse

Her poengteres det noe viktig - nemlig hvilke "våpen" den tyske presten anvendte i møte med de demoniske kreftene. Poul Hoffmann skriver: "Blumhardt var nøye med aldri å gripe til annet enn 'bønnens rene våpen', han var svært tilbakeholdende med å innlate seg i samtale med åndene som ytret seg gjennom Gottliebin, eller feste lit til noe av det de sa" (s. 45).

Riktig nok legges det til at Blumhardt for sin egen del gjorde seg noen erkjennelser eller tanker om hvem disse urene åndene var. Akkurat hva erfaringer han gjorde seg på dette området, er ikke så viktig. Bibelens vitnesbyrd er tydelig på én ting: Nemlig at mørkets makter finnes, og de kan få makt over et menneske. Hva eller hvem åndene egentlig er, taler Bibelen lite om, så da kan det være klokt å la dette spørsmålet ligge.

Det skulle som nevnt bli en hard og langvarig kamp for å bringe denne lidende kvinnen til frihet. 

 

Okkult belastning

Også bakgrunnen for at denne lidende kvinnen var blitt så utsatt for å være plaget av de onde ånder, var Blumhardt tilbakeholdende med å snakke om. Likefullt delte han noen refleksjoner. 

Vi leser: "Huset som Gottliebin først bodde i, hadde blitt brukt til svart magi; Blumhardt og hans medarbeidere (det var hele tiden leger med) fant uhyggelige levninger fra dette og brente dem. (...) Det synes derimot å være avgjørende at mørkets makter helt fra hennes tidlige barndom hadde ment at de hadde tilgang til henne, eller at de hadde krav på henne. Muligens var det fordi en slektning av henne 'som var regnet som en alminnelig heks', på en eller annen måte hadde overgitt henne til dem. 

Og åndene betraktet henne som sin eiendom og hadde planer med henne. Men Gottliebin selv var en oppriktig kristen og insisterte - tross uhørte fristelser og lidelser - på at hun ville tilhøre Kristus." (s. 46).

 

Et viktig slag i den åndelige verden

Presten Blumhardt mente selv "at denne usedvanlige situasjonen var så farlig for de sataniske maktene at de under sine stadig mer desperate forsøk på å overvinne eller drepe henne ble tvunget til å våge seg alt for langt fram. De benyttet seg av framgangsmåter som ellers må formodes å være hemmeligstemplet i deres hovedkvarter, og de satte inn styrker som var helt ute av proporsjoner, ikke bare i antall, men også i rang" (s. 47).

Her angir forfatteren et eksempel for å underbygge prestens poeng. "Det er eiendommelig å lese Gottliebins beskrivelse av en spesielt ond demon, som ved en anledning ga henne fryktelige brannsår på halsen. Dette var en skikkelse som tilsynelatende var 'overhode for mange og alltid viste seg med en veldig stor bok der alle hans undersåtter skulle skrives inn. Han var iført en merkelig, kostbar klesdrakt som ledet tankene til urgamle tider'.

I denne situasjonen skjedde altså det at mørkets makter avslørte seg på måter som bare kan forklares med en stadig voksende panikk" (s. 47).

 

En lang og utmattende kamp

Presten Blumhardt forstod at det som han hadde havnet inn i, kom til å få konsekvenser langt ut over hans sogn. Vi kan skissere kort hvordan seieren omsider kom. 

Hoffmann gjengir her bruddstykker fra Blumhardt sin egen skildring, for å gjøre det som skjedde levende: "Den avslutningen som vi så lengselsfullt hadde ventet på, kom i helligdagene i julen siste år (24.-28. desember 1843). Alt det som hittil hadde skjedd, så ut til å komme tilbake. Det verste var at de dystre virkningene i disse dagene også spredte seg til den halvblinde broren og søsteren Katharina, slik at jeg måtte gjennom den mest fortvilte kamp for tre på én gang. Den innbyrdes sammenhengen var det ikke vanskelig å erkjenne (...)

Forøvrig: like store som jeg følte at mine anstrengelser var, like sterkt følte jeg en guddommelig beskyttelse. Ikke engang etter at jeg hadde våket, fastet og kjempet i 40 timer, merket jeg noen tretthet eller utmattelse. (...)

Katharina (...) raste (...) så vilt at vi med nød og neppe kunne holde henne fast. Hun truet med å rive meg i tusen biter, og jeg våget ikke å komme nær henne. (...) Samtidig skrek og hylte hun så forferdelig at det hørtes ut som tusen sladrekjerringer hadde samlet seg i henne. Det mest påfallende var at hun hele tiden var ved full bevissthet og at vi kunne snakke med henne. (...) Samtidig ga demonen i henne seg til kjenne. Denne gangen utga han seg ikke for å være et avdødt menneskes ånd, men en fornem satan-engel, overhodet for all trolldom (...).

Bortimot midnatt var det plutselig som et ildsluk åpnet seg. Det runget fra halsen til piken, gjentatte ganger i løpet av et kvarter kom fortvilede skrik med så stor styrke at det var som om huset kunne rase sammen. Det er ikke mulig å tenke seg noe verre, og det var ikke til å unngå at halve byen fikk kjennskap til kampen. De var skrekkslagne" (s. 49-50). 

For å gjøre en lang historie kort, så endte det med at seieren til slutt kom. "Ved to-tiden om morgenen bøyde piken hodet og overkroppen tilbake over ryggen på stolen og den angivelige satansengelen brølte med en stemme man nesten ikke kunne tro det var mulig kom fra et menneske: - 'Jesus har seiret! Jesus har seiret!' (...) Til sist forsvant den ganske umerkelig, som når livslyset slukkes i en som dør, men det var først ved 8-tiden om morgenen" (s. 50).

Med dette var to års kamp kommet til en ende. Også søsteren, altså Gottlieb Dittus, ble på samme tid fri. Hoffmann skriver at hun "ble fullstendig helbredet fra alle sine invaliditeter" (s. 51).

 

Ble kimen til en vekkelse

Da denne kvinnen og hennes søsken ble fridd fra de demoniske krefter som hadde så åpenlyst gitt seg til kjenne gjennom dem, var det ikke noe som gikk upåaktet hen. 

Poul Hoffmann skriver: "Slik vårsola avslører vinterens skitt og skaper lyst til en hovedrengjøring ute og inne, fikk menneskene nå øye på sine synder. De ble plaget av dem og kom reisende til Blumhardt for å skrifte og få absolusjon (tilsigelse av syndenes forlatelse). Noen kom langveis fra - uten å vite noe om kampen med demonen. Det var en klar sammenheng med denne utrenskningen (jfr. Matt 9:6; Mark 2:10; Luk 5:24; Apg 2:43; Jak 5:16) når det blomstret med under (...). Når det gjelder 'sensasjoner' var kampen mot og seieren over de onde åndene bare en begynnelse" (s. 51).

Her legges det til: "For den som har forsket på Blumhardt, har det ikke vært mulig å unngå å legge merke til at dette var en liten gjentakelse av det som skjedde i apostlenes dager (...). Det var nærmest en selvfølge at en levende forventning om Kristi gjenkomst ble et kjernepunkt i Blumhardts forkynnelse. Han hadde jo med egne øyne sett hva det dreier seg om" (s. 51-52).

 

Vekkelse eller forførelse?

At kristne mennesker samles i mengder, eller at demoners virksomhet blir synlig, er imidlertid slett ikke synonymt med vekkelse. Dette temaet tar Poul Hoffmann opp i boken. Han skriver: "I vår tids åndelige forvirring er det mye som kalles vekkelse, men skaper spittelse og spetakkel. De som blir berørt av disse vekkelsene, bedyrer sin åndsfylde. De som ikke er berørt, peker på de merkelige fenomenene som det fortelles om fra møtene, og som rett nok kan få hedningene til å se på de kristne som gale: fall og krampelatter, skrik og skrål, fråde og oppkast, og alle slags former for bisarr oppførsel.

At slike ting skjer, er i og for seg ikke noe bevis på at det er noe grunnleggende galt som foregår. En ekte vekkelse kan virke som en kollektiv demonutdrivelse med fall, skrik og oppkast m.m. - Dette er småting, sammenlignet med det som skjedde med Gottliebin Dittus da hun kjempet sin åndelige kamp. Men å tro at det er Den hellige ånd som framtrer slik , er en misforståelse (...)" (s. 52).

Han legger til: "Det er imidlertid noen avgjørende kjennetegn på sunn vekkelse, og de finner vi igjen i vekkelsen i Möttlingen: Den hellige ånd virker ny syndserkjennelse, med bot og omvendelse som forutsetninger for under og tegn; en ny og frydefull erfaring av Bibelens sannhet, og en ny respekt for den som grunnlag for lære og liv; og en ny forventning om og lengsel etter Kristi gjenkomst" (s. 52).

Avslutningsvis legger Poul Hoffmann til: "Den nådegaven vår tid har mest brukt for, er nok evnen til å bedømme ånder (1. Kor 12:10; 1. Joh 4:1). Men så lenge den er mangelvare kan det være godt å ha vekkelsen i Möttlingen som prøvestein, eller rettere: som en hjelp til å se hvordan Bibelen selv er en prøvestein."

 

Et sørgelig bakteppe

Dette slaget ble til et veldig tap for de sataniske kreftene. Men krigen var ikke slutt. I vår tid ser vi at mørkets makt på ny har kommet på offensiven på en måte som må ha vært fullstendig umulig å se for seg i tidligere tider. Her må vi vel sies å ha blitt binde for hvor åndelig mørk vår egen tid har blitt.

Poul Hoffmann skriver om dette: "At seieren - tross sine nesten bibelske dimensjoner - bare ble et foreløpig tilbakeslag for den store plan 'der alle menneskene i all hemmelighet og med list skulle bli dratt bort fra Gud, slik at Satans rike kunne bli utbredt og Kristi rike tilintetgjort', det hadde Blumhardt ikke mulighet til å vite. Han ville neppe vært i stand til å forestille seg at den kristne verden som han kjente, skulle forvandles til en verden der okkultisme og avguderi av alle slag, 'frekke eder', 'grove kjødelige synder', og alt det han ellers hadde advart så inntrengende mot, var blitt et alminnelig borgerlig livsmønster" (s. 48).

• Les mer: Keiserens nye klær. Åndskrefter i populærkulturen

 

Historiske kilder

• Les om Blumhardt's erfaringer fra boken "Om underfulle helbredelser" av Ingvar Bøhn (1887). Les hele boken her.