Åp 11:01-14. Guds profetiske røst i en antikristelig periode

    Åp 11:01-14. Guds profetiske røst i en antikristelig periode

    Dette synet viser at Gud setter et skille mellom de som tilber ham i sannhet og de som ikke gjør det. En svært sentral tidsperiode på 3 og 1/2 år skal inntreffe i tiden like før Jesu gjenkomst. Det skal være en tid hvor gudsbespottelsen i en antikristelig verden når nye høyder. Men Gud skal la sin røst høre også i denne tiden, i en tjeneste som minner om profetene i Israel i gammeltestamentlig tid.

    Bilde: Unsplash

     

     

    I forrige del leste vi at Guds rådslutning står fast for hva som skal skje i den tid som innvarsles av "den siste basun". Vi har fått se at noen detaljer blir holdt skjult, men apostelen Johannes skal profetere imot folk, nasjoner, og mange konger.

     

    Gud setter skille

    Vi kommer nå til det som må sies å være verdenshistoriens finale. Nå skal det hele avgjøres og gjøres opp! Vi leser om en oppmåling. Det står: "mål Guds tempel og alteret, og tell dem som tilber der". Altså tales det om et skille. 

    De som skilles ut er de som hører Gud til. Dette minner oss om Åpenbaringsbokens kapittel 7, hvor vi hørte at en utvalgt flokk av mennesker fra de tolv Israels stammer, "Guds tjenere", blir beseglet av Gud. Denne teksten fra oppmålingen i tempelet kan nok best tolkes som en gjentakelse av det samme poenget: Nemlig at Gud kjenner sine. "Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, likesom Faderen kjenner meg og jeg kjenner Faderen", Joh 10:14.

    Men når det gjelder å kjenne Jesus, så er dette et enten-eller. Enten er en født på ny eller så er en det ikke; enten har en liv i Gud eller så er en åndelig død. Det er kun to muligheter og ingen nyanser i mellom. Her presiseres det derfor at "forgården utenfor tempelet skal du ikke ta med". Det hjelper ikke å sympatisere med Guds rike. Nei, her gjelder bare spørsmålet om man er "innenfor eller utenfor". Om man så står på dørterskelen, er dette likefullt utenfor.

     

    Verdenshistoriens finale

    Når det gjelder profetiens innhold, legger vi merke til en dobbelthet i teksten. For det første, synes det som at landet Israel skal ha en viktig plass i denne delen av endetiden. Scenen er jo "den hellige byen", og i Bibelen ellers viser dette til Jerusalem.

    Samtidig møter vi raskt problemer med en for bokstavelig fortolkning av teksten.

    Teksten kan nemlig ikke gjelde det fysiske, en-gang-i-framtiden-gjenoppbygde tempelet i Jerusalem, fordi offertjenesten er avsluttet. Jesu forsoningsverk på korset gjør ikke bare offertjenesten med bukker, kalver og sauer overflødig, men den som vil tekkes Gud på en slik måte krenker det fullkomne offer som Gud selv har gitt! Det står: "Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning", Hebr 9:12.

    Derfor gir det ingen mening at Gud skulle sette en særlig skille mellom de som tilber inne i et fysisk tempel, og de som bare er i forgården. Å forsøke å sone synd ved ofring av dyr er å forakte paktens blod (se Hebr 10:29).

     

    Hvem er det som måles?

    Det må altså understrekes at språkbruken er symbolsk. Vi må huske at det gammeltestamentlige tempelet var et forbilde, som pekte fram imot Jesu fullkomne offer på Golgata kors. 

    Ordene om "dem som tilber der", altså i tempelet, må derfor vise til "det usynlige tempelet" på jord, som utgjøres av hver enkelt person som danner lemmene til Kristi kropp her på jord. Det står jo skrevet om de som tror på Jesus at "kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere", 1. Kor 6:19. Det står også skrevet at det er de som tilber Gud "i ånd og sannhet" som er de sanne Guds tilbedere.

    Dette utelukker ikke at det fysiske tempelet i Jerusalem skal bygges opp. Faktisk taler Jesus om "ødeleggelsens styggedom" som skal stå på det hellige stedet, og det kan vise til gjenreisningen av et jødisk tempel i Jerusalem - et tempel som opererer etter forskriftene fra Moseloven. Dersom dette ville blitt satt i verk, skulle det sannelig være en styggedom for Herren, siden Jesus har fullkommet sonet synden gjennom sin død og oppstandelse.

    Det er interessant å merke seg at det er grupperinger i Israel som har helt konkrete planer om å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem. Forberedelsene er gjennomført, og den dagen et eventuelt startsignal blir gitt for å bygge, så kan det hele komme til å skje veldig raskt.

     

    Israel og hedningene

    Som nevnt er det sannsynligvis en dobbelthet i teksten, som gjør at det kan være krevende å tolke hva profetien betyr. Som nevnt må tempelet vise til de kristne - som jo er tempel for Den hellige ånd. Men byen som omtales her kan samtidig vise til Jerusalem.

    Jødene er jo slett ikke blitt forkastet som Guds hellige folk, og mye skal skje i Israel i endens tid. Paulus skriver: "Har de [Israel] snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet. Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fulltallighet!", Rom 11:11-12.

    Israelsfolket skal vende om til å ta imot Jesus som sin Messias i den siste tid. For Paulus skriver videre: "Jeg vil at dere skal kjenne til en hemmelighet, søsken, så dere ikke skal ha for høye tanker om dere selv: En del av Israel er blitt forherdet, inntil hedningene er kommet inn i fullt tall. På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal ta bort gudløsheten fra Jakob. Dette er min pakt med dem når jeg tar bort syndene deres", Rom 11:25-27.

    Det skal finnes sanne tilbedere av Gud i Jerusalem i denne tid. Samtidig bemerkes det at "i 42 måneder skal [hedningene] trampe ned den hellige byen".

     

    Sju relaterte skriftsteder

    Flere skriftsteder snakker om en tidsperioden som ligner denne.

    Mer spesifikt veksles det i Bibelen mellom to uttrykk som begge summerer seg opp til tre og et halvt år ("42 måneder", og "1260 dager"), og en periode som også kan gjøre det ("en tid og tider og en halv tid", som altså kan bety tre og et halvt år).

    Det gjelder de følgende sju skriftsteder: 

    Hvor vidt dette er snakk om én og samme tidsbolk eller om det for eksempel vises til to tidsbolker som følger etter hverandre, skal ikke vi spekulere i her.

     

    Hva skal skje disse årene?

    Vi gir bare en kort oppsummering av hva de ulike skriftstedene sier skal skje:

    • "Hedningene skal trampe ned den hellige byen" - Åp 11:2
    • "To Guds vitner skal profetere i den hellige byen" - Åp 11:3
    • "Kvinnen som har født skal rømme til ødemarken, til et sted Gud har gjort i stand, og skal der få sin føde - langt borte fra slangen" - Åp 12:6, Åp 12:14
    • "Dyret fikk en munn som talte store og spottende ord" - Åp 13:5
    • En konge skal komme, etter ti andre konger, og han "skal tale mot Den høyeste og fare hardt fram mot Den høyestes hellige. Han skal bestemme seg for å forandre tider og lover, og de hellige skal overgis i hans hånd" - Dan 7:25
    • "Når det hellige folkets makt er helt knust, skal alt dette ta slutt" - Dan 12:7

     

    Det er satt segl på bokrullen

    Mye er uklart om hvordan disse skriftstedene skal tolkes. Mange bibelfortolkere har forsøkt å tyde profetiene - mens noen går langt i å forsøke å vise hvordan det som tales om her allerede kan ha blitt oppfylt - kanskje gjennom infløkte regnestykker.

    Vi vil minne om ordene tidligere i Åpenbaringsboken om den lille bokrullen. Apostelen Johannes får ordren: "Sett segl for det som ble sagt av de sju tordener, skriv det ikke ned". Dette synes å bety at Gud har valgt å skjule for oss det som stod skrevet i denne bokrullen. Riktig nok gis Johannes anledning til å profetere om dette, men det framstår som sannsynlig at han fikk vite mer enn det han faktisk skrev ned.

    Derfor skal vi ha stor ydmykhet på at det kan være vanskelig å gi sikre tolkninger av hendelsene som hører endetiden til. Det er mulig å angi noen store linjer, men sikre tolkninger på detaljnivå framstår som et svært usikkert prosjekt.

     

    To profeter

    I denne delen ser det ut til at det også skal stå fram to profeter i Jerusalem. Det er mye som sies om disse to vitnene som minner om de gammeltestamentlige profetene.

    For det første sies det jo at de "er profeter", og at de skal "profetere" - altså de skal tale Guds ord. Vi leser også at de skal være kledd i sørgedrakt ("sekkestrie"), noe som tyder på at det slett ikke er gledesbudskap de har å formidle - men snarere Guds dom over den ondskap som pågår i den hellige by, og i denne verden for øvrig.

    Det er med rosende ord Guds ord omtaler disse sine vitner. De kalles "de to oliventrærne og de to lysestakene". At de kalles oliventrær vitner om at det er fra Gud de har sin kraft og at deres gjerninger er frukt av at de er i ham, mens at de kalles lysestaker vitner om at de taler Guds sannhet. Det bærer Guds lys inn i denne verdens mørke.

     

    Myndighet fra Gud

    Det står videre at "om noen vil skade dem, går det ild ut av munnen på dem og gjør ende på fiendene deres". Dette gir et veldig vitnesbyrd om at deres tjeneste er av Gud. Slik ingen kunne ta Jesus av dage før hans time var kommet, slik skal det også være med disse to profeter. For når Gud åpner en dør er det ingen som kan lukke (Åp 3:7).

    Om så Djevelen hadde mobilisert hele sin hær inn imot bare disse to menneskene, ville han ikke vært i stand til å gjøre det slik at de ville miste et hår på hodet (Luk 21:17-18), uten at Gud tillater det. 

    Slik Moses fikk makt av Gud til å gjøre vann til blod har også disse to menneskene mulighet til det samme. De kan slå jorden med plager, på en lignende måte som Moses og Aron gjorde i forbindelse med landeplagene i Egypt. Men som med Jesus, så er også disse profeters kall å bli slått i hjel for Guds rikes sak. Dette skjer når "de har fullført sitt vitnesbyrd".

     

    Djevelen går til strid mot dem

    Vi leser her at "dyret som stiger opp fra avgrunnen" skal "føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem". Dette dyret skal vi lese mer om i en kommende del av Åpenbaringsboken, men kort fortalt er dette dyret Djevelen, Guds fiende.  

    At den hellige byen, Jerusalem, her også blir omtalt ved at den "åndelig talt kalles Sodoma og Egypt" er en påpekning av at det skal skje fryktelige ting i denne by. Vi har tross alt fått vite at hedningene skal trampe ned denne byen i samme periode som det her tales om.

    Noe av denne ondskap ser vi gjennom menneskenes reaksjon på at profetene drepes. Folket gleder seg! Profetenes ord har nok avslørt folkets ondskap - og det er lettelse når de endelig er borte.

     

    Guds undergjerninger

    Men Gud gjør mektige undergjerninger i denne situasjonen! Folk se det og frykte Gud! Det skal være tre hendelser: For det første skal de døde profetene bli levende igjen. For det andre skal Guds røst høres fra himmelen og disse to menneskene skal rykkes opp i skyene framfor øynene på folk. Og for det tredje skal et voldsomt jordskjelv ryste byen med tusenvis av døde som resultat. 

    Vi kan godt skjønne at "de som var igjen, ble slått av redsel og ga himmelens Gud ære". Dette vil være monumentale hendelser, som minner om da Elia var i strid med Baalsprofetene på Karmel. Det står om dette: "Da fór Herrens ild ned og fortærte både brennofferet og veden, steinene og jorden, og slikket opp vannet som var i grøften. Da folket så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og sa: « Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!»" 1. Kong 18:38-39.

    På denne måten skal Gud gi sin påminning om hvem som er på kongetronen. Det er den hellige Gud! Hans råd står fast.