Johannes' Åpenbaring er en helt spesiell bok. I denne boken er det Guds Sønn, Jesus Kristus, som selv har latt oss få vite det vi trenger om den siste, korte innhøstningstid som er igjen på denne jord - før vi alle skal stå opp til dom. Den tid vi er i verden er vi i en strid imot mørkets makter, så vi må holde oss til Jesu ord for å bli bevart gjennom den forvirrende og skremmende tid som skildres i denne boken. Jesus kommer snart igjen for å dømme levende og døde.
Bilde: Unsplash
Vis bibeltekst
"Dette er Jesu Kristi åpenbaring, som Gud gav ham for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje. Han sendte sin engel og gjorde det kjent for sin tjener Johannes. Han er det som her vitner og bærer fram Guds ord og Jesu Kristi vitnesbyrd, alt det han har sett. Salig er den som leser ordene i denne profeti, og de som hører dem og tar vare på det som der står skrevet. For tiden er nær. Johannes hilser de sju menigheter i provinsen Asia: Nåde være med dere og fred fra ham som er og som var og som kommer, og fra de sju ånder som står for hans trone, og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte av de døde og herren over jordens konger. Han som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod, og som har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham tilhører æren og makten i all evighet. Amen. Se, han kommer i skyene! Hvert øye skal se ham, også de som har gjennomboret ham, og alle jordens folk skal bryte ut i klagerop over ham. Ja, sannelig, amen! Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, Den Allmektige.
Jeg, Johannes, som er deres bror og har del med dere i trengselen og riket og håpet i Jesus, jeg var på øya Patmos. Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus. På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en mektig røst bak meg, med klang som en basun. Og den sa: «Det du får se, skal du skrive i en bok og sende den til de sju menighetene: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.»
Jeg vendte meg for å se ham som talte til meg. Da så jeg sju lysestaker av gull, og midt mellom lysestakene en som var lik en menneskesønn, kledd i fotsid kjortel og med et belte av gull om brystet. Hans hode og hår var hvitt som hvit ull eller som snø, og øynene som flammende ild; føttene var som bronse glødet i en ovn, og røsten lød som bruset av veldige vannmasser. I sin høyre hånd holdt han sju stjerner, og fra hans munn gikk det ut et skarpt, tveegget sverd. Ansiktet var som solen, når den skinner i all sin kraft.
Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket. Så skriv det du har sett, det som nå er og det som heretter skal komme. Og dette er hemmeligheten med de sju stjerner som du så i min høyre hånd, og de sju lysestaker av gull: De sju stjerner er englene for de sju menigheter, og de sju lysestaker er menighetene selv."
Podcast: Såkornet.no (Podbean)
Som vi hører her, denne boken er egentlig Jesus Kristi åpenbaring.
Det er Jesus selv som kom til Johannes for å fortelle et viktig budskap. Han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje, står det. Boken har derfor adresse til alle kristne.
Og gjennom dette budskap, skal vi som er kristne bli forberedt til strid i tiden før Jesus kommer igjen. Av og til så kan en få inntrykk av at mange kristne i dag har et vanskelig forhold til Johannes Åpenbaring. Det kan virke som om mange tenker at dette er en bok som er for krevende for oss, at innholdet er for skremmende, eller at det er for vanskelig å forstå.
Men det som vi leser her i innledningen er at «salig er den som leser ordene i denne profeti, og de som hører den og tar vare på det som der står skrevet». Det er Jesu eget vitnesbyrd at vi er salige når vi bruker tid på denne bok, og lar denne bok og dette budskapet virke på oss. For dette er ikke tale om eventyr, men om realiteter.
Det er som å få nyhetene opplest for oss før de har skjedd. Og da burde det vekke oss nettopp i en tid som vår. Vi har vært igjennom voldsomme hendelser de siste par årene. Blant annet med koronapandemien, med krigsutbruddet mellom Russland og Ukraina, og nå sist med urolighetene i Midtøsten, i Israel og spesielt i Gaza.
Og det er mye som rører seg i folkedypet i vår tid. Det er mange bevegelser. Vi ser i vår tid at lovløsheten reiser seg på måter som kan forundre oss.
Sannheter som har vært der i alle tider, blant annet om kjønn, blir nå utfordret og stokket om. Og det skjer i et rekordhøyt tempo. Da kan en stille seg spørsmålet: Hva er det som skjer? Og der er det at Johannes Åpenbaring kommer oss til hjelp, og viser oss at Gud har vitnet om nettopp en tid som vår. Det skal være voldsomme rystelser på jorden; både rent fysisk og i åndelig forstand.
Jesus vitnet selv om det da han hadde sin synlige tjeneste. I Matteus 24 forteller han om tegnene som skulle komme før hans gjenkomst. Det skulle være veldige bevegelser i folket, et opprørt hav, jordskjelv, hungersnød mange steder, krig og rykter om krig.
Mange av de tingene som vi ser at nå ryster verden er beskrevet på forhånd: Falske profeter, falske messiaser, stor forførelse.
Og i en tid som denne, så er det nødvendig at vi vender oss til Guds ord for hjelp. Det er ikke en tid for da å dytte ifra seg Johannes Åpenbaring og tenke at det er en for skremmende eller forvirrende bok.
Tvert imot så gir denne bok Guds lys inn i en tid som vår. Vi kan ikke gjøre som strutsen som bare begraver hodet vårt i sanden og håper at ting skal gå over eller at ting skal forsvinne. Snarere er det slik at vi jo mer vi ser dagen nærmer seg Jesus gjenkomst, jo verre vil det bli på mange måter, jo tydeligere vil fødsesriene bli.
Men det er ikke en tid for å frykte. Jesus selv sa jo: «Se til at dere ikke lar dere skremme». Dette sa han om tegnene, når disse viser seg i økt styrke. Vi skal heller minne om da, at vi er her i verden på lånt tid.
Vi er på reise. Dette er ikke vår egentlige hjemplass som kristne, men vi er i en mellometappe på vei imot himmelen, det nye Jerusalem, himlenes rike. Det er vår egentlige hjemplass - så sant, vi når frem.
For da er jo en del av det som står om i Johannes Åpenbaring, at det vil være en strid. Mange vil falle ifra.
Men vi som holder oss nær til Jesus, har også et løfte om at han vil holde seg nær til oss og han vil bære oss gjennom.
Men det er også i tid for å minne om det Jesus sa, «Se til at ingen fører dere vill. Våk derfor!» For her må vi huske på at vår kamp ikke er mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Det er åndskamp. Det er en kamp om sjelene. Djevelen vil rive oss med seg i fortapelsen, i den straff som er beredt for ham.
Men Gud vil føre oss fram til det evige livet, og han har vist oss veien. For Jesus sier om seg selv at «Jeg er veien, sannheten og livet». Og her i Johannes Åpenbaring så er det altså Jesus som kommer med en åpenbaring for å vitne for de syv menighetene i provinsen Asia, leser vi.
Vi kan tenke på disse syv menigheter som en representativ del av den kristne menighet, som dekker noe av bredden i menighetene. Det område som der ble kalt provinsen Asia ligger nå i dagens Tyrkia. Og dette var menigheter som alle hadde fått høre evangeliet om Jesus, og som gjennom apostlene og samarbeidspartnerne hadde fått del i læren om Jesus.
De hadde fått opplæring og starthjelp å å være et kristent fellesskap etter Guds vilje. Men det er jo også en krevende og vanskelig oppgave.
Den kristne menigheten er Jesu kropp på jord. Det kan vi lese om i 1. Korinther brev 12. Og her er det altså at de syv menighetene får hvert sitt budskap av Jesus. Noen av dem har store utfordringer.
Noen av dem er knapt kristne menigheter sett i fra himmelens perspektiv. Det er doms- og omvendelses budskap disse får. De må vende om, eller så vil de være under Guds dom. Lysestaken vil flyttes de fra dem.
Det skal minne oss om at vi ikke kan slå oss til ro bare fordi mennesker samles i Guds hus for å være kristne. De må holde fast på Guds ord – i sannhet – i liv og lære, for at lysestaken ikke skal flyttes bort.
Vi skal komme tilbake til hver av disse syv menighetene. Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea. Men før vi kommer så langt så skal vi igjen legge merke til hvem det er som taler her.
Det er Jesus som vitner for menighetene. Det er han som gir et helt spesielt budskap. Han som er og som var og som kommer.
Det er han som forteller til den enkelte menighet hva de må gjøre hvis de skal bli bevart som sanne menigheter framfor Gud. Derfor er dette vekkende og ransakende budskap som vi leser senere. «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene». Det er en tid for å høre og for å vende om.
Og sånn vil det også være i dag at det er mange menigheter som vil være under den samme dom som vi leser om her i Johannes Åpenbaring. Vi må derfor gi akt på ordene og vende oss i fra den urett som Jesus peker på. Og dette desto mer som det nærmer seg dagen at Jesus kommer igjen.
Hver enkelt kristen er dyrebar i Guds øye. Alt er nytt i vårt liv. Vi er blitt lys – vi som var mørke.
Og det står her om at Gud «elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod, og som har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far".
Gud har altså ved Jesu blod og ved hans soning gjort oss til prester. Det var tidligere forbeholdt Levis stamme i det gamle Israel å være prester i tempelet.
Men nå er vi selv blitt prester. Vi er selv blitt et tempel for Den hellige ånd. Forhenget er revnet.
Da skjedde ved Jesu død. Derfor har vi nå alle åpen tilgang til Faderen så sant vi er kommet til tro på Jesus. Men da betyr det også at vi er et hellig folk. Det står i 1. Peters brev 2:9: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys».
Vi skal leve hellig og det er Gud som vil vise oss denne veien som konger og prester, et kongelig presteskap. Vi skal ikke leve som hedningene. Vi er nødt til å være i verden men vi skal ikke leve av verden.
Og når det mørknes rundt oss; når fiendskapet imot Gud og hans ord øker i styrke, så skal vi desto mer holde fast – for Jesus kommer snart. Det står at «han kommer i skyene». Da han kom første gang, var det som ydmyk tjener. Han kom for å bli fornedret.
Han døde på korset for å bære og sone våre synder. Han kom som offerlammet. Men andre gang, venter vi at han skal komme igjen som konge.
Derfor står det at alle jordens folk skal bryte ut i klagerop over ham. Det gjelder de som ikke har tatt imot ham som konge her i tiden. Når han kommer som konge så er det for å dømme levende og døde.
Og da er det et voldsomt og dypt og smertefullt klagerop blant de som ikke ville ta imot ham mens det enda var nådetid. For da er det for sent. Vi skal lese mer senere i Åpenbaringsboken hvilken straff som venter de som stod Jesus imot.
I Hebreerbrevet 10 står det at «det er fryktelig å falle i den levende Guds hender». Og det det står i 2. Tessalonikerbrev 1: «"Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straffen de skal lide, blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet - den dagen når han kommer for å vise seg herlig i sine hellige og underfull i alle som tror".
Johannes Åpenbaring er en bok som gir ærefrykt. Vi får se en hellig Gud.
Vi får se en Gud som har kontroll over verdens historie og som har sagt det som skal skje på forhånd, slik at vi skal tro, når det skjer. Det er ikke sånn at Johannes Åpenbaring skal skremme oss som tror. Tvert imot så er dette en bok som skal trøste oss og styrke oss.
Jesus sier også her i teksten: «frykt ikke!». Og så forteller han til Johannes at «jeg var død men se jeg lever i all evighet, og har nøklene til døden og dødsriket». Da er grunnen til at vi ikke trenger å frykte – for Jesus har overvunnet døden, og han har makt til å gi oss del i livet, i det evige livet.
Han låser opp døra for oss til himlenes rike, men det alvorlige er at de som ikke tar imot Jesus, en dag skal låses igjen utenfor: i mørket der de gråter og skjærer tenner, står det en plass. I ildsjøen, står det en annen plass.
Begge deler er uttrykk for at en havner i fortapelsen – borte fra Guds herlighet; borte ifra hans åsyn; borte ifra hans velsignelse.
Og samtidig er det i Guds vrede. Så det er i nærheten av Gud. Men ikke som den kjærlige, men som den hellige Gud.
Derfor er det en forferdelig plass å skulle bli låst utenfor himmelen. Men det er håp! Så lenge det er nådetid, så er det håp. Jesus sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve og man enn dør.»
Så la oss oppmuntre de uomvendte, til da å ta imot evangeliet mens det enda er mulig. For Jesus har seiret og han kaller alle som vil, til å komme og ta imot denne gaven, for ingenting. Gaven som er det evige livet.
Den mottas ved å tro på det Jesus gjorde på korset, der han sonte all synd: din og min synd. Der en kommer i sannhet til Jesus, og tror på hans død og oppstandelse, så er en frelst. En får del i evigheten – i himmelen. Men en får også et nytt liv, i etterfølgelse av Jesus: Som konger og som prester, som vi leste.
Les mer:
